DIGITAL NARRATIVES  
  
 
 
 
 

 
 
DF12 Fuora grenen

Denne digitale fortellingens forgreninger gror frem som fra en væskefylt plante, fylt med opplysninger og sidespor. Ved å likestille informasjon fra ulike felt, vitenskaplige eller personlige, belyser 'Fuora Grenen' nye dødvinkler i det mikro-makro-kosmiske perspektiv....

Lansert 11. mai 2006
Lyd, design, bilder, gjennomføring: Siri Austeen
Programmering: Hege Vadsten og Paul Brady (Novelty)
Kurator: Per Platou
Hosted by: BEK Bergen Senter for Elektronisk kunst
© Siri Austeen / PNEK / NRK Ulyd 2006
Takk til Lauritz Sverdrup Sømme, UiO; spesialist i molekylær biovitenskap og polare økosystemer, Sverre O. Øverli, og øl-bryggeren Gunnar Wik ved Atna Bryggeri; fotograf og polfarer Geir Randby, Lillehammer Film, Paul Silber, Roy Hart Theatre, Frankrike, NOTAM (Norsk nettverk for akustikk og musikk), Hege og Paul.

 

Kunst og kultur som væskefylt bunn-legeme
Intervju med Siri Austeen
- Publisert 11.05.2006, NRK Ulyd

portrait

Ulyd: I ’Fuora grenen’ trekker du overraskende forbindelseslinjer mellom natur, vitenskap, filosofi og lyd, som i et slags parallelt univers der det gjelder andre sammenhenger enn i vårt…

Siri Austeen: Det å sidestille ulike opplysninger og kilder og forskning og subjektive personlige poenger, og det å se hvordan disse tingene belyser hverandre, det har jeg også forsøkt i tidligere arbeider. Og så er det en fascinasjon omkring det med mikro- og makroverdenen, det å kunne zoome inn og ut i skala og betydning, fra det helt lille til det store universet… Jeg blir glad av å se ting i nye proporsjoner, og konstatere at alt fortsatt utvikler seg, at vi fortsatt i hovedsak jobber med å opprettholde livet… det gir faktisk en slags trygghet. Menneskene justerer seg hele tiden, og den plastisiteten er fascinerende…

Ulyd: Befinner vi mennesker oss midt i mellom mikro- og makrokosmos, uten å se hva som egentlig foregår? Må vi forandre perspektiv for å skjønne noe?

SA: Har vi noe å lære av alger? Kunstnere blir jo ofte beskrevet som kreative og skapende, men når vi ser på hva som fins både i det lille og i det store, da kan man se hilken kreativitet som faktisk allerede ligger nedfelt i alt, da kan man bli helt flat…

Ulyd: Betyr det at vår lille identitet kanskje ikke betyr så mye når det kommer til stykket?

SA: (trekker fram en bok fra veska) Jeg kom over en fantastisk bok med tyske chansons fra 1930-tallet, den heter ”Im kleinen Leben liegt der grosse Schmerz”… (ler) den går jeg med i veska hele tida nå. Er det et svar?

Ulyd: På en måte…

SA: Man kan jo la seg fascinere av alt mulig rart, men i det prosjektet her har jeg først og fremst hatt det veldig artig - og universets kreativtet er jo i bunn og grunn en oppløftende arv. Opprinnelig skulle det jo bli et radioprogram à la ’Verdt å vite’ der det skulle komme inn signalforstyrrelser, live-opptak fra fjellet i snøstorm og arkivstoff og alt mulig sånt. Men så sa [kurator] Per [Platou] at det burde være noe visuelt også, så jeg begynte å jobbe med det, og da begynte prosjektet å forandre seg. Nå er det blitt et slags laboratorium der jeg setter sammen ulike ting og eksperimenterer…

still

Startet som et forstyrret radioprogram
Ulyd: Men likevel er lyden ganske viktig, faktisk viktigere enn i mange andre verk…hva er det med lyd som gjør at du som billedkunstner vil jobbe med det?

SA: Jeg liker det ikke-materielle, det assosiative og billedskapende, frittstående og bevegelige. Lyd gir veldig mye rom, jeg har jo jobba mye med musikk i bandsammenheng og med stemmen før, med vokal som ambience og avslutta tidsforløp, som blir til erindring som du slipper å ha på veggen, men kan bære med deg i hodet og kroppen…

Ulyd: For noen år siden sa komponister og musikere at de ikke ville ha billedkunstnere inn på deres hjemmebane, men nå virker det som om de har skjønt at det finnes andre måter å arbeide med lyd på. Noen har til og med begynt å jobbe helt fritt med lyd de også…

SA: Joda, bare ta støyscenen… Jeg har jo en sterk relasjon til musikk når jeg jobber med lyd, kanskje mer enn mange andre billedkunstnere, jeg var med på å starte bandet ”Tremulators” når jeg gikk på akademiet, hvor vi eksperimenterte mye med akustiske uttrykk. Lyd er for meg et billedskapende element, soundscapes som kontrasterer andre elementer som storytelling eller voice-overs, for å skape en forståelse av et landskap.

Ulyd: Jeg tenker noen ganger at musikere ser lyd innenfra, som noe som bør struktureres, mens billedkunstnere ser den som et fenomen, mer utenfra, som uttrykk for noe eksisterende…

SA: Jo, men jeg skjønner også noe av kritikken. Mange snakker om lydkunst uten å ha klart for seg hva de egentlig mener, det tar jo tid å diskutere og definere mediet, det er ikke bare å slenge lyd på en video og bli lydkunstner… kanskje vi er litt historieløse her… men dette er jo veldig i utvikling, heldigvis.

Ulyd: Var det altså lyden du begynte med i ’Fuora grenen’?

SA: Nei, jeg hadde noe tekststoff først, om tre former for mikroliv, i snø, i havet og i brygg: snømidd, alger og sopp. Snømidden forlot jeg siden og valgte noe annet, men jeg forsket masse på nettet, jeg kom i kontakt med vitenskapsfolk, jeg har faktisk oppretta en del kontakter gjennom dette prosjektet. Forskere er egentlig utrolig greie, du spør: Kan man egentlig høre lyden av snøfall? og så svarer de faktisk utfyllende tilbake! Jeg som kunstner var ikke noe trussel for dem, de syntes det var interessant å snakke med meg… jeg erfarte hvordan nettmediet kan bringe interesser og folk sammen… men selve verket oppsto i en slags ping-pong-situasjon mellom tekst, lyd og bilde, det var ingenting som kom først.

Ulyd: Det er i hvert fall ganske fascinerende å følge dine ping-pong-assosiasjoner…

SA: Man kan lese verket som en lineær fortelling om man vil, med tre parallele temaer som representeres av tre ulike tekstlinjer osv, men man kan jo også lese det som et kryssord med linjer hit og dit…

still

Er kultur et litt ekkelt nettverk?
Ulyd: Smådyr, alger og sopp opptrer jo ofte i store mengder og forgreninger, mer som et kollektiv enn som individer… det minner faktisk litt om den tyske thriller-romanen ”Der Schwarm” av Frank Schätzing, der naturens ukjente nettverk i havet gjør opprør mot menneskeheten… boka foregår jo delvis i Norge…

SA: Så dramatisk har jeg ikke tenkt, men det er opplagt et genialt utgangspunkt for en thriller, man vet jo at små organismer utvikler seg og bli sterke ved å søke kontakt med hverandre…

Ulyd: Er det et bilde på menneskeheten også? En sopp er jo ingenting verdt uten det store soppsystemet under jorda… åssen er det med menneskene?

SA: En sopp er jo bare et fruktlegeme som popper opp noe sted, og man kan jo spørre seg om vi også er utvekster fra et slags bunn-legeme…

Ulyd: Et sted i ’Fuora grenen’ sies det at kultur, kunst og underholdning er sterkt undervurdert som overlevelses-forgrening… er kulturen vårt bunn-legeme?

SA: Klart at kultur er en underkjent aktivitet, jeg tror det er et grunnleggende syssel hos menneskene, vi er alle sterkt formet av det.

Ulyd: Er det litt ekkelt?

SA: Ekkelt?

Ulyd: Sopp er jo noe som er litt ekkelt for mange, litt slimete og del av et ukjent nettverk, popper opp her og der… det er jo en metafor for det sterke i livet, men kanskje også for forråtnelse… det samme med alger, de blomstrer opp og blir til fascinerende morild, men så råtner de og flyter og stinker…

SA: Sopp trenger jo ikke sollys engang og det er jo litt suspekt. Men kultur er ikke bare natur, vi har jo for eksempel kultivert soppen til å lage øl av, det er litt av en prestasjon, selv om det kanskje skjedde tilfeldig.

still

Et lite rusk med et nullpunkt i midten
Ulyd: Er det den ”store smerten i det lille livet”, at vi må innse at vi ikke kan være individer uten kulturen og den store forgreningen?

SA: Vel, det er like mye erkjennelsen om at vi ikke vet hva som egentlig holder oss sammen. At vi aldri helt kan vite, at vi må leve med et nullpunkt inni oss… men det kan jo også gi en stor frihet…

Ulyd: Frihet? Åssen da?

SA: Å være et lite rusk med et lite nullpunkt i midten, gjør at du kan tillate deg å foreta ikke-intensjonelle bevegelser. Ikke alt er instrumentelt, som å skaffe penger osv… Deler av mitt arbeide med stemmen for eksempel handler om å tømme seg helt for intellektuelle impulser og jobbe fra null, og når man klarer det, finner man faktisk nye forskningsfelt i seg selv…

Ulyd: Er noe så vagt lettere å beskrive i et digitalt kunstverk enn på andre måter?

SA: Det digitale universet skaper i hvert fall en annen forventning, at du her kan følge ditt eget tempo, dine egne innskytelser, og gjennom det mottar du ting på en annen måte. Har aldri dykket så dypt ned i dette, men det har vært en interessant prosess å jobbe med nettkunst – med de muligheter og begrensninger som ligger der. Jeg måtte lære meg en masse nye ting…

Ulyd: Hva betyr egentlig ’Fuora’? Er det en plante? Og hvorfor ’gren’?

SA: Nei, det der har jeg funnet opp. ’Fuora’ minner kanskje litt om ’furore’, begeistringen over ting, som er en viktig energi for meg… og så er det forgreningene, de er litt blubbete på en måte, litt sukkulent [væskefylt, red.], de kan lett sprekke og vokse videre som noe nytt… Så jeg kunne faktisk tenke meg å bygge videre på ’Fuora grenen’ , la kontakter vokse ut til andre websider, for eksempel til den om hvordan hærførere før i tida var avhengige av å lese det akustiske landskapet for å kunne føre krig… der er det masse å hente…

(Intervjuer: Tilman Hartenstein)

Siri Austeen
er utdannet ved Kunstakademiet i Trondheim (1981-85) og har siden jobbet med installasjoner, video, performance og musikk, samt stemme- og lydbaserte arbeider. Medlem av den eksperimentelle rocke-bandet Tremulators (1983-1991) og performancegruppa Buckle Bunnies (1999-). Aktuell i disse dager med videoen 'The higher the brigter' i gruppeutstillingen Prosjektrommet 93-06, Moss Bryggeri Utstillingshall.

 

 

 
     PROSJEKT LENKER