DIGITAL NARRATIVES  
  
 
 
 
 

 
 
DF13 Is it the same - view from Rana Hotel

Når familiehistorier fortelles videre, handler de ofte om svært få nøkkelelementer – en hendelse, en dato, et sted. Men hva vet man egentlig om hvordan det var? Er dette en familiearv som det gjelder å finne fram til? Eller er det bare et sted der historie ble utvisket? Er det det samme?

Lansert 30. mai 2006
Idé, foto, tekst, lyd, design: Marie Wennersten, Mark McLaren
Programmering: Hans Björk
Kurator: Per Platou
Hosted by BEK Bergen Senter for elektronisk kunst
© Wennersten/McLaren / PNEK / NRK Ulyd 2006

 

Om vanskeligheten med å grave fram fortiden
Intervju med Marie Wennersten
- Publisert 30.05.2006, NRK Ulyd

Ulyd: Gratulerer med fin digital fortelling!

Marie Wennersten: Tack så mycket. Jeg har faktisk sittet i hele dag og gjort små endringer…

Ulyd: Jaha?

MW: Bare noen små bugger, at det står ”loading image” mens bildet vises og sånt… men jeg har også ekstra løftet fram noen elementer, som de som har beta-testet ikke så enkelt har oppfattet. Spesielt ett tema…

Ulyd: Hvilket da?

MW: Det handler om hele dette med ”hjem” og ”hjemland” og ”opphav” og ”familie”… det antydes i verket at man faktisk ikke MÅ finne ut av disse tingene, at man ikke er NØDT til å grave i en families historie…

Ulyd: ???

MW: Det hele begynte som et klassisk forsøk fra min side, jeg ville gå tilbake til mine røtter. Jeg har alltid vært svært redd for det, men med en digital fortelling trodde jeg at anledningen ville by seg, nemlig å dra til Estland og Pärnu og Ranna hotell, finne fram i arkiver og så videre. Men etter hvert kom jeg til at jeg likevel ikke kunne reise. Jeg får det bare ikke til.

Ulyd: Og da sendte du Mark?

MW: Det var jo mye lettere for ham som ikke har noe forbindelse med stedet, ikke noe familiehistorie…

Ulyd: Så du har aldri vært der selv?

MW: Nei, og Mark var jo heller ikke så interessert som jeg er i hotellet, så det ble en motsetningsfull kombinasjon som merkes i verket, tror jeg.

person

Hotell og endestasjon
Ulyd: Hvorfor akkurat dette hotellet? Hvorfor ikke et annet sted der dine besteforeldre levde?

MW: Kanskje nettopp fordi at det ikke skulle blir for personlig. Hotellet var bare stedet som min mormor jobbet på, hun bodde ikke der.

Ulyd: Men samtidig er jo dette hotellet en slags endestasjon for dine besteforeldre, for de måtte jo flykte derfra i 1944?

MW: Etter hva jeg har forstått, ja. Det er jo ofte at man har slike sentrale punkter i en familiehistorie, som man alltid hører om, selv om man egentlig ikke vet så veldig mye. Det er noen spesielle historier derfra, for eksempel at min bestemor fikk en bukett røde roser av en nazi-offiser, noe hun syntes var ganske romantisk… Eller min mor, som var 3 år gammel i 1944, hun husker fortsatt at folk gang på gang ropte og gjentok navnet på båten de skulle flykte med, det var ”Viru”. Og fra havet kunne de se hvordan de første bombene falt på byen, og på stranden foran hotellet. Disse tingene har festet seg hos meg, mine besteforeldre fortalte veldig lite om Estland, så jeg har ingen andre bilder, alle knytter seg til dette mystiske hotellet.

Ulyd: Ut over det synes jeg jo at hotellet fungerer utrolig bra som utgangspunkt for en slik fortelling, nettopp fordi det på overflaten er så upersonlig, samtidig som alle vet at det har utspilt seg tusenvis av menneskeskjebner i hvert rom… det er ganske skummelt egentlig, nesten spøkelsesaktig.

MW: Jo, det var både russerne og nazistene som annekterte hotellet under krigen, men man vet ikke noe om det som hendte der, for alle papirene er borte. Men man kan jo tenke seg at det må ha foregått masse rart…

Det handler om hvor vanskelig det er å få det til
Ulyd: Hvordan planla dere dette prosjektet egentlig?

MW: Mark og jeg møttes noen timer på en radioworkshop i Helsinki for noen år siden, og da skulle han reise til Estland samme kvelden. Og da begynte vi å prate om at jeg har delvis estnisk opphav, og vi bestemte at han skulle dra til hotell Ranna og prøve å finne ut noe, vi skjønte at dette ville kunne bli til noe mer…

Ulyd: Og? Hva fant han?

MW: Faktisk veldig lite, ingen var gammel nok til å huske noe, og ikke var det noen papirer heller. Derfor trodde vi at vi skulle reise tilbake dit sammen og finne ut mer siden, men det ble altså aldri.

Ulyd: E-post-brevene mellom Mark og deg som finnes i verket, er jo datert ganske nylig…

MW: Jo, men datoen er fake, de er mye eldre, men de er originale i teksten. Det er et eller annet med gamle ting som jeg har stor motstand mot, jeg vil helst at alt skal være i nåtid… derfor fant vi ut at hele prosjektet kanskje nettopp skulle handle mer om hindringene, det vanskelige med å takle fortiden, det umulige som ligger i ønsket om å ville grave fram og forstå det forgangne… og vi ville kanskje også stille spørsmål ved hvor viktig denne typen ’arv’ egentlig er.

Ulyd: Jeg synes dere har lykkes med det. Under overflaten av at dere forteller en historie om din bestemor og hotellet og annen verdenskrig, ligger en sterk følelse av melankoli, en innsikt i at fortiden er borte for alltid, og at man aldri kan forstå eller beskrive den utfyllende, samme hvor mye man prøver.

MW: Det er sant, det ligger noe generelt her, det er noe sårt noe som ligger i gamle bygninger, gamle bøker, lukten av historie… det er tungt for meg, og kanskje ikke bare for meg, at vi ønsker å holde på historien, men hele tiden vil videre…

Ulyd: Eller MÅ videre. Vi har jo ikke noe valg.

MW: Nei, faktisk. (ler)

Ulyd: Den nøytrale overflaten, den hotellbestillingssiden, bidrar jo også sterkt til denne melankolske kontrasten. Finnes denne websiden i virkeligheten?

MW: Nei nei, den har vi laget, men hotellet finnes, og bildene og opplysningene og telefonnumrene er korrekte.

Ulyd: Da blir det kanskje en del folk som vil ringe dit…

MW: Ikke gjør det! Vi må også sørge for at ikke denne websiden kommer opp når folk søker på nettet etter Ranna hotell, for å bestille rom. Derfor må verket hete noe annet.

hotel

En shiny og tilsynelatende flat webside
Ulyd: Hvordan har dere jobbet med å bygge opp en digital fortelling?

MW: Verken Mark eller jeg har jobbet med slike ting før…

Ulyd: Men du er jo den som har startet den legendariske internettsiden SR c der det ligger mye slikt stoff?

MW: Jo, men jeg har selv jobbet mest med lyd og lineær radiostoff. Så dette var faktisk nytt for meg, og det gikk seg vel bare til, vi hadde ikke noen arbeidsplan. Men vi hadde hjelp av Hans Björk i sluttfasen, som er en genial programmerer, så vi satt alle tre i flere dager og sydde det sammen – da var allt materiale ferdig på forhånd.

Ulyd: Men hva står bak utformingen av verket som en hotellwebside?

MW: Det var vel en idé om at det skulle se ut som èn ting, men være noe annet… det skulle være litt unnslippende, litt flatt og shiny liksom, spesielt når det gjelder dette hotellet som er så kritthvitt og virker så utrolig rent og ubeflekket, slik som det var før, ’it’s all the same’ – men det er jo selvfølgelig ikke det. Og så var det det å bruke internett som en estetisk ramme rundt verket, så det måtte bare bli en eller annen internett-site.

Ulyd: For meg sier dette også noe om hvordan vi helst memorerer historie, som noe rent og velordnet, med navn og årstall på plass, og knapper vi kan trykke på… mens noe annet og mer uberegnelig ligger under.

MW: Det var nettopp det vi ville oppnå…

Ulyd: Vet du egentlig hvorfor dine besteforeldre ikke ville dra tilbake til Estland noen gang?

MW: De var nok redde for at russerne kunne komme tilbake, selv etter at Estland ble selvstendig i 1991 trodde de at de kanskje ikke ville få lov å forlate Estland igjen. Det var nok irrasjonelt. Slik er det bare med historie.

(Intervjuer: Tilman Hartenstein)

Marie Wennersten
er født i Stockholm i 1968. Hun er radioskaper og kunstnerisk leder av SR c

Mark McLaren
er født ved London i 1972. Han har arbeidet ved den uavhengige kunstradioen Resonance FM og studerer i dag oral history and biographical research ved Universitetet i Sussex.

Hans Björk
er lærer og medieprodusent.

 

 
     PROSJEKT LENKER