DIGITAL NARRATIVES  
  
 
 
 
 

 
 
DF01 Myggbasen for Finnmark og Kalkutta

Myggbasen er en narrativ base for myggminner; fortellinger forfatterne har tenkt inn i Finnmark og Kalkutta. Ved sidan av å møte spesifikke myggtyper får vi høydepunkter fra ekspedisjonene forfatterne har gjort begge steder, og ikke minst en kakofoni av mygglyder...

Lansert 13. september 2005
Ved Nicholas H. Møllerhaug og Espen S. Eide
Hosted by: Bergen Senter for Elektronisk Kunst BEK
Kurator: Per Platou
© Møllerhaug/Eide, BEK/PNEK, NRK Ulyd 2005

 

Intervju med Espen Sommer Eide og Nicholas H. Møllerhaug
- Publisert 12.09.2005, NRK Ulyd

ULYD: Myggbasen er del av et større prosjekt: ’Rural Readers’ – som må ha noe med bygda og lesing å gjøre.

NICHOLAS MØLLERHAUG: Tittelen oppsto på et seminar i Bergen hvor det var en kjent litteraturprofessor fra Konstanz i Tyskland som spurte meg hva jeg holdt på med. Jeg er ekstrem halvstudert røver – i motsetning til Espen her som er filosof og masse annet – og visste ikke hva jeg skulle svare, så jeg sa: jeg er en ’rural reader’. Så traff jeg ham igjen ett år etterpå, og så sa han: Oh, there is the rural reader! Så møttes Espen og jeg på BEK i 2001, og da kom ’rural reader’ opp igjen i forbindelse med Finnmark og Kalkutta…

ULYD: Kalkutta og Finnmark allerede da?

ESPEN SOMMER EIDE: Ja, vi søkte oppstartmidler fra Kulturnett, og fikk lagt de første sidene på nettet. Da gjorde vi en fysisk tur i Finnmark, jeg kjente en del folk der fra før, vi hadde med fotograf og tok masse bilder og video, uten å vite helt hva det skulle være til, en slags krysning av reiseskildring og filosofi ble det sommeren 2002. Myggen var jo tilstede allerede da, men det var først senere i forbindelse med Trollofon-prosjektet (se Pilota FM), at vi kom i kontakt med Trond Andersen ved Bergen museum, som er myggekspert…

dig1
Nicholas H. Møllerhaug og Espen S. Eide i Ulyd-studioet

NM: Utgangspunktet med Rural Readers var jo en bok av Alberto Manguel (’By the Light of the Glow-Worm Lamp: Three Centuries of Reflections on Nature’, 1991, red.anm.) om at det går an å ”lese” natur, slik som du kan lese alt mulig annet. Så hvorfor skulle det ikke vært mulig å lese landskap med et urbant blikk, eller en by med et ruralt blikk? Det mer urbant og ruralt er jo bare klisjeer…

ESE: I utgangpunktet er jo alt det interessante i byene, men om man har en type åpenhet, kan man også finne det utenfor sentrum.

Naturen vender tilbake
NM: Jeg hadde ikke vært noe særlig i utlandet før jeg dro til Kalkutta som 18-åring, og det som slår en er jo at denne gigantiske byen har en mengde palasser fra Mogul- og kolonitida som er overgrodd av mose, det er spøkelsespalass der slanger og aper herjer, naturen tar dem tilbake, samtidig som det kommer 6000 nye mennesker til byen hver dag. Så har du myggen som er overalt, men den svermer ikke om dagen, men gjemmer seg i kloakkrør eller vaskeservanter og kommer ut om kvelden…

ESE: Noe tilsvarende har du jo i Finnmark, vi undersøkte den såkalte Tippen, et kunstig fjell som gruvedriften i Sør-Varanger har etterlatt seg, det er jo en fjellkjede på en mil som man kan gå tur på, den begynner også å bli helt mosegrodd, og naturen vender tilbake der også.

NM: Og så var det filosofiprofessor Viggo Rosvær ved Universitetet i Tromsø, som Espen hadde kontakt med når han skrev hovedfagsoppgave om Kant. Han hadde skrevet en vakker bok som heter ’Fra ruinlandskap til modernitet’ (Spartacus 1998, red.anm.), som handler om et fraflytta fiskevær, og det er noe som var beslekta både med Finnmark og Kalkutta. Det var en stor inspirasjon for oss. Finnmark har jo en fantastisk historie, ikke bare same- og Mari Boine-klisjeene, men også Pomor-handelen fra tiden før Russland ble Sovjetunion osv, like mye historie som Kalkutta har…

Ruralt-urbant sjangerkaos
ULYD: Dere kaller Rural-readers-prosjektene for ”sjangerkaotiske”. Er det noe i den elektroniske presentasjonsformen som inviterer til et slikt kaos, og hvordan henger det sammen med måten dere ser på ”by og land” på?

ESE: Det finnes en ”lukka sjangerblanding” og en ”åpen sjangerblanding”. Hvis du bare henter inn det beste fra de kjente sjangerene, er ikke det så interessant, men hvis du henter ting fra naturhistorisk museum, en samling av dyr for eksempel, og kaller det for en sjanger, eller en Trolley-buss som har en funksjon for folk i andre sammenhenger, og blander det med etablerte sjangere…

NM: Jeg har jo bakgrunn fra mislykket skriving, jeg har holdt på med manus i mange år på Samlaget, mens Espen har en helt annen bakgrunn…

ESE: … du har da skrevet masse gode ting vel…

NM: … vi har jo alltid koblet ytterkanter mot hverandre, vi er ikke enige om alt, men kombinerer hverandres ting og er opptatt av analogier, det har nesten blitt en intuitiv samarbeidsmåte mellom Espen og meg. Vår arbeidsmåte er å kombinere ulike ting, og ikke minst snakker vi med folk om ting og deres personlige historier…

ESE: Og så er vi veldig opptatt av det med samlinger og arkiv, det er jo på en måte form-løse ting som vi prøver å gi en form, vi vil vise frem innsamlet innhold på et vis. Rural Readers skal etter hvert bli et mylder av materiale som folk selv kan lete seg fram til, en svær base, som Myggbasen bare er en del av…

Arkivkunst? Kunstarkiv?
ULYD: Det er ikke så ofte arkiver og kunst ses som uttrykk for det samme. Er det mulighetene på nettet som gjør at den koblingen er mulig?

ESE: Vi skulle jo fortelle en digital fortelling, og det passa fint for oss som ville lage en base, arkivet ble en fortelling så å si.

NM: I litteraturvitenskapen snakker man om ”pars pro toto”, delene for det hele, og det er vel slik vi tenker: fortelle en mengde små ting for å få til den store fortellingen. En person f.eks som samler på visse ting, forteller gjennom dem også om sitt liv… på nettet er det jo egentlig veldig lite originalt innhold, det er mye gjentakelse og mangedobling av samme informasjon, det er på en måte en kontinuerlig gjenfortelling, en sammensetting av det samme arkivet på et vis.

ESE: Vi tar jo gamle bilder og eksisterende tekster og hekler dem sammen til et prosjekt, som vi igjen hekler sammen med andre prosjekter til ’Rural Readers’. Dessuten er nettet et unikt medium for ekstremt korte tekster, som nærmer seg aforismer, som så kan settes sammen til større ting.

NM: Et landskap med alle sine spesielle detaljer er også noe som kan gjøres om til noe narrativt, en historie, det samme med mennesker som vi møter, som hver har sin lille historie, en samling mennesker, en samling historier som legges på nettet i ulike konstellasjoner…

På spor fra Kirkenes til Kalkutta
ULYD: Men dere vil også koble sammen ting i den virkelige verden, for eksempel koble Finnmark og Kalkutta sammen ved hjelp av jernbanen?

NM: Jo, det har vi jo faktisk gjort…

ESE: Det er diskusjonen om verdens nordligste jernbane fra Kirkenes til gruvene ved grensen, så er det snakk om et par mil til, så er du i Nikel i Russland, da har du den transsibirske jernbanen. I vår verden går den helt ned til Kalkutta…

NM: … bortsett fra at vi da må bygge et spor over fjellene i Burma også …

ESE: … joda, men vi jobber da med saken! Vi hadde i hvertfall prosjektet ”Lokofon”, musikere inn i jernbanen med elektronisk musikk på vei mot gruvene.

NM: Det er viktig at vi går ut i en slags aksjonsform med kunsten vår, til virkeligheten, og om det så ikke er politisk, så får vi likevel noe til å skje.

ESE: Trollofon-prosjektet førte jo faktisk til at Trolley-bussene ikke ble nedlagt, men fornya, og derfor tror vi at det vil hjelpe med jernbanen også. Det gjelder også det nye prosjektet ”Arkivsirkus”, vi må komme oss ut…

ULYD: Er det slik at dere jobber liksom i bredden i stedenfor rett fram? Dere forteller ikke spesifikke historier som utvikler seg i tid, men går horisontalt inn i stoffet, en slags syntetisk framgangsmåte?

ESE: Kan du ikke skrive at vi har sagt det slik, for det nettopp sånn det er…det horisontale er enormt viktig, vi vil ikke bygge på det hirarkiske, vi vil ha utsyn over noe som er der, det er nettopp det med å lese et landskap, eller en base med mygg for den saks skyld.

Spørsmålene ble stilt av Tilman Hartenstein

Espen S. Eide
(f. 1972) er musiker og filosof (cand. philol). Har skrevet filosofisk for bl.a. Morgenbladet, Glitch-symposium 2001 samt Migration utstillingen. Eide har siden 2000 jobbet som universitetslektor i filosofi ved Universitetet i Bergen. Han har gitt ut to solo-CD'er under prosjektnavnet "Phonophani" (på Biophon 1998 og Rune Grammofon 2001). I tillegg har han som ene halvdelen av bandet "ALOG" gitt ut CD'ene "Red Shift Swing", ”Duck-Rabbit” og "Miniatures" på Rune Grammofon i 1999 og 2001 og 2005. De siste årene har han gjort diverse konserter i inn- og utland, deriblant Oslo, Bergen, Tromsø, Kirkenes, Riga, Berlin, Belgia, Haugesund, Malmø, Paris, Caen, Becancon, London, Roma, Helsinki, St. Petersburg, New York, Moskva og Stockholm. Han har også deltatt på diverse arrangement i regi av Bergen senter for Elektronisk Kunst (BEK) i forbindelse med Kulturby Bergen 2000, og samarbeider for tiden med den New York baserte koregrafen Johannes Wieland og den danske filmregissøren Philip Mulharkey. Han har siden 2001 vært kurator og prosjektleder for den elektroniske musikkfestivalen Trollofonen i Bergen. På musikknettstedet pilota.fm og rural readers er Eide foruten å være medredaktør og kurator, også ansvarlig for den grafiske utformingen og programmeringen av vevsidene.

Nicholas H. Møllerhaug
(f. 1974) er for tida kunstnarisk leiar for Borealisfestivalen. Skriv essays i Dag og Tid, Samtiden og andre kulturtidsskrift pluss nokre aviser. I NRK radio gjer Møllerhaug morgenkåseri. Og skriv difor i mange genrar. Har også fleire manus i manuskverna til Det Norske Samlaget. Eit biografiprosjekt om bergensarkitekten Leif Grung er antatt pluss ein roman frå då Møllerhaug budde i India. Møllerhaug er medverker i fleire band: Boilings Fjords og Monuments of Milan. Er med som eksperimentell cellist/songar på siste platene til Phonophani og Alog på Rune Grammofon. Nicholas har også vore med i Bergen Domkantori i fleire år. Har elles vore med på å initiere og utforme nettprosjekta pilota.fm og ruralreaders.net. Arbeider også mykje i Italia og omset tekstar frå italiensk. Elles var Møllerhaug kunstnarisk leiar for Music Factory 2003 (saman med komponisten Øyvind Torvund) og dagleg leiar i Ny Musikk Bergen (2002-2003).

Rural Readers
Rural Readerser et nettprosjekt i skjæringsfeltet mellom kunst, litteratur politikk og filosofi.

Rural Readers formidler kulturelle former og tenkebilder fra forskjellige regioner. Vi ønsker å utfordre forestillingen om at all kultur har et nasjonalt og sentralt samlingspunkt. Vi ønsker å viske ut skillet mellom det rurale og det urbane i kulturell sammenheng, ved å sette slike ulike regioner opp mot hverandre. Ledemotivet i prosjektet er samstillingen Finnmark – Kalkutta.

Rural Readers er et sjangerkaotisk nettprosjekt - noe midt i mellom et kultursosiologisk arkiv, filosofisk essay, nettkunst og reisereportasje. Materialet presenteres i den formen som er best egnet for å formidle innholdet i form av tekst, bilder, video, lyd, interaktivitet. På nettstedet har vi lagt ut fotomontasjer, animerte reiser over kart, filosofiske fragmenter, feltopptak, intervjuer, samt en 3d-animasjon av en planlagt jernbanerute.

Rural Readers fikk i 2002 et etableringsstipend fra Kulturrådet, som resulterte i en reise og lesning av Sør-Varanger kommune i Finnmark. Dette materialet ble senere bearbeidet til kunstutstillingen ”Migration”, som turnerte over hele Barentsregionen (Kirkenes, Murmansk, Arkangelsk, Jokkmokk, Luleå, Kiruna og Kemi) i 2003.

Et annet større prosjekt Rural Readers sto bak var Lokofonen - elektronisk musikk ombord på verdens nordligste jernbane (etter mal fra “Trollofonen” i Bergen). Formålet er å få utvidet banen med de få kilometerne som trengs for å knytte sammen Kirkenes og den transsibirske jernbanelinjen (og dermed på sikt også åpne for å ta toget fra Kirkenes til Kalkutta).

 

 
     PROSJEKT LENKER