DIGITAL NARRATIVES  
  
 
 
 
 

 
 
DF04 Langweekend

Når blir virkeligheten til historie? Når blir historie til nostalgi? Kan virkeligheten bli historie igjen etter den har vært nostalgisk? Kan historien så bli virkelighet igjen til slutt?
Bli med Beathe C. Rønning på en helt vanlig reise til et velkjent sted..
.

Lansert 21. november 2005
Konsept, tekst og design: Beathe C. Rønning
Lyd: Dan Arthur
Flashdesign: Emiliano Rodriguez
Kurator: Per Platou
Hosted by: Bergen Senter for Elektronisk Kunst BEK
© Beathe C. Rønning / NRK Ulyd / PNEK

 

Internett er et sammensatt rom - som kunsten
Intervju med Beathe C. Rønning
- Publisert 21.11.2005, NRK Ulyd

Ulyd: Fra hvilket ståsted skal man oppleve Langweekend – med utgangspunkt i teksten, billedsiden eller lyden?

Beathe C. Rønning: Det går an å gå inn fra mange vinkler, selvfølgelig. En ting er at jeg har jobbet med forholdet mellom bilde og tekst i mange år. Jeg har lettest for å bruke dem sammen. Langweekend er en videreføring av noen arbeider jeg gjorde ved årtusenskiftet. Da jobbet jeg mest i rom: store løse installasjoner med 100-200 tekstfragmenter, sammen med foto, avisutklipp og enkle tegninger.

Aas
Beathe C. Rønning over Grønlandsleiret

Fra manglende språkforståelse til internett
Ulyd: Hvilken rolle spiller internett som medium for deg?

BCR: Internett, som jeg først begynte å bruke ordentlig i –97, var en forløsende faktor for disse arbeidene, fordi det ga meg bekreftelse på en måte å orientere seg på. Det at henvisninger og fragmenter lar seg sammenføye i hodet. Det var sånn jeg selv beveget meg på i verden, ved å plukke opp en setning her og en der, ta noen bilder og skissere uanselige scener og små opptrinn som jeg hadde sett på gaten.

Ulyd: Ligger det noen konkrete opplevelser bak? Hvilke gater snakker du om?

BCR: Jeg bodde i København på det tidspunktet og danskenes manglende språkforståelse var en annen forløsende faktor. Det er jo statistikker som har vist at danskene har den dårligste språkforståelsen i Skandinavia. Og det er riktig. Det er ikke bare norsk og svensk de har det vanskelig med, men også dialekter av sitt eget språk, aksenter og andre avvik fra den Rigsdanske Københavnernormen. Den språklige fleksibiliteten vi har fått ved å la flere dialekter komme til orde i f.eks. NRK, den mangler Københavnerne. Du blir fortsatt litt latterliggjort som f.eks. jyde i København, hvis du ikke legger om.

Ulyd: Og det ble en forløsende faktor?

BCR: Jeg ble rett og slett ikke forstått særlig godt. Jeg kunne ikke snakke meg til det og ble tvunget til å lære verden å kjenne på en ny måte. Ved å plukke opp fragmenter her og der – som også gjorde at jeg opparbeidet en sær kjærlighet til byen. Jeg har alltid notatblokk og snapshotkamera med meg.

Ulyd: Ble det et slags nytt språk – eller mer et bilde på et fragmentert samfunn?

BCR: Det ga mest mening som løst sammenhengende og SÆRDELES subjektiv samtidshistorie. Jeg klistret materialet opp på atelierveggen og fikk meg en hengekøye hvor jeg kunne ligge å beundre verket. Jeg hadde ingen tro på at det kunne gi mening til noen andre, så det var tenkt som et researcharbeid til noe ordentlig kunst. Med det mente jeg nok noe som hang sammen og så litt finere ut enn postit-lapper og avisutklipp.

Ulyd: Så det er her internett kommer inn?

BCR: Det var internett som gjorde at jeg torde å stole på at det kanskje kunne kommunisere noe allikevel. Siden så mange mennesker kunne orientere seg på nettet, sånn som jeg gjorde det i verden, var det en mulighet for at det kunne si noe, uten at jeg måtte gi det en annen kunstnerisk form. Du kan se noen eksempler på min nettside www.bcr.nu. Og så må det sies at Københavnerne faktisk var langt mer åpne for andre uttrykk enn jeg først trodde.

En subtil følelse av fragmentert virkelighet
Ulyd: Så internett fungerer ikke bare som et medium, men også som en viktig del av selve verket? Hvordan?

BCR: Som for de fleste andre gikk min bruk av internett fra å være noe jeg tenkte grundig over og vurderte karakteren av i starten, til å bli noe som er helt integrert i livet. Jeg var veldig nysgjerrig på nettets sosiale og kommunikative aspekt og skrev faktisk en hovedoppgave om den globale følelsen dette mediet ga løfter om. Om hva det vil si når subjektene kloden rundt kunne knytte direkte kontakt med hverandre uten å gå via mellomstore, generelle formidlingssentraler. Essayet heter for øvrig ”Og solen går aldri ned…” Installasjonene, som jeg jobbet med parallelt, var en ekstremt analog og lokal versjon av samme tankegang. Jeg har alltid betraktet internett, med alle koblingene fra høyt til lavt og på tvers av tidligere grenser, som romlig.

Ulyd: Hvordan gikk så veien fra disse betraktningene til en digital fortelling som Langweekend?

BCR: Jeg gikk igjennom notatbøkene mine og fant noen data fra en reise tilbake til København, som ikke ble helt som forventet. Så fant jeg fram filmene fra samme tur og fikk dem fremkalt. I stedet for å si litt om alt, som installasjonene gjorde, ville jeg konsentrere meg om denne opplevelsen. Det er en subtil følelse jeg har prøvd å formidle, så igjen er jeg i tvil om dette kan si noe til noen, men nå får vi se. Stoffet ble redusert og nye elementer føyet til, ved hjelp av et par konstruktive møter med kurator Per Platou og Marit Paasche, en annen god kunstleser jeg er så heldig å kjenne.


Foto fra Langweekend: "Cancelled City" (B.C. Rønning)

Ulyd: Tilbake til lyden. Jeg opplever den som en svært viktig del av Langweekend. Hvordan har du jobbet med den?

BCR: Jeg har lenge hatt lyst til å jobbe med tekst som film, sammen med bilder, lyd og bevegelse. Jo lenger arbeidet kom jo tydeligere ble det for meg at det var lyden som skulle være det mest sanselige aspektet. Og til alt hell hørte jeg noen spille noe interessant musikk på en bakgårdsfest på Grønland. Det var elektronisk musikk og jeg hadde ikke hørt det før. Jeg spurte rundt bordet hvem som var DJ og Dan Arthur rakk opp hånden. Vi begynte å jobbe sammen et par måneder senere. Han forsto stoffet veldig godt og leverte lydprøver og fikk regi en gang i uken, mens jeg jobbet videre med kombinasjonen av bilder, tekster og animasjoner.

Ulyd: Du snakker om kombinasjoner og internett, men Langweekend er jo langt på vei en lineær fortelling, delt inn i avsluttede kapitler?

BCR: Det viste seg underveis at det ikke ble den type romlighet som jeg hele tiden har tillagt internett, og som jeg fortsatt gjør. Historiens – hvis man kan kalle det en historie – romlighet dannes mer av spennet mellom tørr registrerende tekst, mer muntlig tekst, bilder og lyd – enn av forbindelser på kryss og tvers av prosjektet, eller ut av det. Det er kanskje forskjellen på å ville si litt om alt og å ville si noe om noe. Så jeg kan leve med lineariteten, som en av mange former. Kanskje er internettet også modent for det?


Fra arbeidsprosessen med Langweekend: Storyboard side 57

Fra Norge til Argentina og tilbake
Ulyd: Du har samarbeidet med en Flash-designer fra den andre siden av kloden...

BCR: Da verket skulle samles i Flash, begynte tiden å bli knapp. Det var ikke tid til at jeg kunne lære meg det godt nok og budsjettet til denne produksjonen tillot ikke norske hastegebyrer, så det oppstod en dags krise. For å holde motet oppe i denne lille krisen, begynte jeg å tenke på denne globale, subjektive kontaktflaten jeg hadde skrevet så mye om og som jeg strengt tatt ikke helt har utnyttet. Jeg har venner fra Buenos Aires, som jeg føler meg veldig kulturelt i takt med, så jeg begynte på Google og skrev ”flash programmer + Buenos Aires”. Etter gjennomgang av en god del websider dukket det så opp en som jeg synes presenterte seg på den helt riktige måten. Siden det har Emiliano Rodriguez og jeg sittet hver natt og sendt mail fram og tilbake om flytting av tekst, overlapping av bilder, norsk lesetempo og forholdet mellom bevegelse og innhold. ”Emi writes: Bea, please send the strange norwegian letter (the a with a circle), as I can´t find it on my keyboard”... Siste natten måtte vi bruke chat for å komme i mål. Og det må sies: Praksis er morsommere enn teori!

(Intervjuer: Tilman Hartenstein)

 

 

 
     PROSJEKT LENKER