DIGITAL NARRATIVES  
  
 
 
 
 

 
 
DF06 Den første pakistaner

Dette er en sann historie om den første pakistaneren i Norge - fortalt som en sammensatt fiksjon. Få med deg denne mannens møte med Norge og Norges møte med ham.

Lansert 24. januar 2006
Av Pernille Dørstad
Skuespillere: Asia Begum, Ghulam Hussain
Manus og regi: Pernille Dørstad
Kreativ produsent og redigerer: Thale Håmo
Webdesign: AntValley v/Johan Myrdal
Foto: Didrik Jensen
Kurator: Per Platou
Hosted by: Bergen Senter for Elektronisk Kunst BEK
© Pernille Dørstad / NRK Ulyd / PNEK

En sann historie og en digital fiksjon
Intervju med Pernille Dørstad

Ulyd: Du har poengtert overfor meg at du ikke vil snakke så mye om deg selv…

Pernille Dørstad: Jeg vil helst snakke om det vi har laget.

Ulyd: Hvem er ”vi”?

portrait

PD: Jeg og Thale Håmo har jobbet sammen etter at jeg fikk en idé om å fortelle historien om den første pakistaneren i Norge – for øvrig en sann historie. Jeg lagde et manus, og så har vi jobbet sammen om prosjektet hele veien. Didrik Jensen som har filmet for oss har også bidratt på andre måter. AntValley Production ved Johan Myrdal har laget webanimasjonen som er blitt kjempefin.

Ulyd: Men du vil ikke si noe mer om hvordan dere jobbet med dette?

PD: Vi hadde det kjempemorsomt sammen, men selve verket har så mange sider og innfallsvinkler, så det er uinteressant å se dette fra vårt synspunkt. Vi har gjort et arbeid, men det er ikke så interessant hva vi mener om det.

Ulyd: Går det an å kategorisere verket? Er det kunst, dokumentar, underholdning?

PD: Jeg synes ikke det spiller noen rolle. Velg selv.

kitchen

Flersidighet uten konklusjon
Ulyd: Var det digital-formatet eller selve historien som startet det hele?

PD: Begge deler, de to tingene passet bra sammen. Historien om den første pakistaneren har mange forskjellige sider, og er ikke en ensidig dramatisk eller sentimental eller tullete fortelling, men alle de tingene samtidig og enda flere. Formatet åpner for nettopp dette.

Ulyd: Hvordan da?

PD: I utgangspunktet kan du jo fortelle en hvilken som helst historie på den måten, men formatet egner seg spesielt til historier med mange sider, som inneholder noe morsomt, noe alvorlig, noe trist, noe provoserende, noe som knytter seg til fordommer… på en måte tar formatet brodden av en sterk historie, men setter så brodden på igjen på en annen måte. Dessuten er deten nettside der du kan velge litt selv, du kan hoppe over det du ikke vil se.

Ulyd: Men du må jo først titte på det for å kunne bedømme om du vil se det eller ikke?

PD: Og det er jo en fin ting, det også. Du utforsker selv, og klippene er jo ganske korte…

Ulyd: Men har verket et budskap?

PD: Vel, vi har droppet en entydig konklusjon som ville krevd en tradisjonell oppbygging av verket. Tolkningen får være opp til dem som ser dette.

Ulyd: Hvorfor akkurat den første pakistaneren? Er dette en spesielt sammensatt historie?

PD: Denne historien fikk jeg fortalt og ble veldig fascinert av den. Den handler om en sterk mann som kommer fra ikkeno, fra fattige kår med diktatur og streng religion, han lurer seg til en utdanning bak foreldrenes rygg, gifter seg uten tillatelse, gjemmer kona og barna i fem år mens han reiser rundt i verden helt uten penger, kommer til Norge og klarer seg bra, bryter med det pakistanske miljøet og vil skape en bedre framtid for seg og sin familie…

Ulyd: Men alt dette får vi jo ikke høre noe om i verket?

PD: Nei.

Ulyd: For denne pakistaneren er egentlig en anti-helt, en som på en noe patetisk måte prøver å framstå som helnorsk?

PD: Vi syns han er tøff

portrait

Norge er bra, Pakistan er fæl
Ulyd: Er dette ironisk?

PD: Nei. Jeg tror det finnes en pakistaner der ute som fekter med armene og elsker Norge… Alt i Norge er for ham fantastisk, mens Pakistan er fælt, det er jo med i noen klipp, med heroinproduksjon, de sliter og jobber med jorda, nesten ingen kan lese, noen blir til og med pisket... Pakistan er bare fælt, og Norge er så fint... flotte damer, Gro og fagforeningen og olja vet du... så han er jo glad for at han har kommet hit...

Ulyd: Er han integrert?

PD: Hva tror du?

Ulyd: Det ligger jo en fornemmelse av en stor ensomhet bak det hele... han er så meganorsk, men likevel står han utenfor...

PD: Ja. Ensomt fordi han står utenfor både det norske og pakistanske miljøet. Han valgte dette selv, men likevel er det sårt.

Ulyd: Kanskje på tide å nevne at ekteparet som er med i fortellingen, ikke er det virkelige ekteparet, men to skuespillere?

PD: Ja, det hele er jo basert på et manus. De to var helt fantastiske, de heter Asia Begum og Ghulam Hussain. De har begge spilt i flere nyere norske filmer. Som skuespillere levde de seg inn i situasjonen og hadde mye humor.

still

Det menneskelige vil alltid være der
Ulyd: Dere har jo gått gjennom disse gamle TV-klippene fra 70-tallet og fram til i dag... hvordan har nordmenns oppfatning av innvandrere forandret seg? Og måten TV framstiller dette på?

PD: Jeg tror at vi kan oppleve det som truende når det kommer noe nytt og prøve å beskytte oss gjennom å angripe. Så vil vi på den annen side være snille og generøse. Det blir en dobbelthet som gir seg rare utslag... det er kjempefint at de kommer, men om de gjør noe galt, da har vi alle pigger ute. Det ble bare pakket inn på en annen måte på 1970-tallet enn i dag. I dag liker vi pakistansk mat, men tenker vi virkelig annerledes?

Ulyd: Hva med innvandrer-humoren som vi ser mye av på TV i dag?

PD: Alt har en grense, men jeg tror at det er bra, for det betyr at du fleiper med en venn... noen ganger går det for langt, men humor fører mest godt med seg.

Ulyd: Så har vi kommet et skritt videre da? Ser vi på dem som potensielle venner og naboer mer enn som innvandrere?

PD: Vet ikke om man kan si det egentlig... for noen stemmer kanskje dette, men mange er distansert.

Ulyd: Ligger det en sånn fatalistisk strømning under her? Er det egentlig umulig å bli en del av en annen kultur? Er det det dere vil vise?

PD: Nei, det handler egentlig om menneskelige ting, som frykt og et ønske om å være med. Jeg tror faktisk det går an å bli del av en annen kultur, men de menneskelige tingene vil alltid være der, alle er forskjellige, noen fleiper, noen er politisk korrekte... man må jo prøve med seg selv, da.

(Intervjuer: Tilman Hartenstein)


 

 

 

 
     PROSJEKT LENKER