DIGITAL NARRATIVES  
  
 
 
 
 

 
 
DF08 Lys - mørke

I denne digitale fortellingen er mørket rundt bildene like ugjennomtrengelig som pausene rundt lyden. Historiene er minner, de dukker opp fra den svarte stillheten, motvillig. Ta deg tid, finn fram, lytt igjen. Kanskje du finner en lignende historie i deg selv...

Lansert 2. mars 2006
En digital fortelling for stemmer og barnestemmer
Manus: Tale Næss
Visuell utforming: Erle Stenberg
Stemmer: Siv Limstrand, Hein Bjartman Bjerk, Andreas Toft. Erlend Smalås, Hanna og Lasse Bjørn.
Takk til Tomas Henriksen ved Nidaros Studio og Ivar Winther.
Flashkonsulent: Kjetil Hansen
Kurator: Per Platou
Hosted by Bergen Senter for Elektronisk kunst BEK
© Næss, Stenberg / PNEK / NRK Ulyd 2006

 

Minnebilder framkalt på svart bunn
Intervju med Erle Stenberg og Tale Næssntervju
- Publisert 02.03.2006, NRK Ulyd

portrait portrait

Ulyd: Er teksten til Lys-mørke skrevet med tanke på en digital fortelling?

Tale: Lys-mørke var nok noe som har ligget i skuffen og ventet på det rette mediet, dette er jo verken en teatertekst eller en radiotekst, men mer en slags improvisasjon som jeg gjorde sammen med en billedkunstner en gang, da vi jobbet med tekst og rom…

Ulyd: Tenkt som performance?

Tale: Mer som et live hørespill kanskje.

Ulyd: Med tre historier samtidig?

Tale: Grunnen til det er at disse historiene til sammen skal fortelle noe større. Jeg ville at dette skal handle om en følelse, det å huske noe man egentlig ikke orker å huske, men likevel er nødt til å fortelle. Noe som går ut over en enkeltpersons opplevelser og gjør fortellingen til noe mer alment.

Ulyd: Er det å fortelle flere historier samtidig noe som opptar deg?

Tale: Det er generelt interessant, ja. Jeg skriver også en del radiodramatikk, og der har du muligheten til å ha flere lag samtidig. Dessuten er det en litterær tradisjon som går ut på å stille flere tekster inni og mot hverandre, i en slags rebus, en spennende måte å utvide rommet rundt teksten på.

Ulyd: Er det lettere å få til akustisk enn i skreven tekst?

Tale: Du kan gjøre det på film også… for det visuelle gir en tilleggsdimensjon, og nettopp derfor tenkte jeg det ville passe for en digital fortelling.

Erle: For meg som billedkunstner var det interessant å jobbe med tre tekster samtidig, jeg prøvde å sammenligne dem, finne ulikheter og fellestrekkene, og skape en balanse mellom dem. Og så var det utfordringen med hvor konkret bildene skulle være i forhold til tekstene. Jeg prøvde å dytte bildene i litt uventet retning…

Ulyd: … og skape dette større bildet Tale snakket om?

Erle: Det er et abstrakt plan som er overordnet alle tre historiene. Det historiene har felles, er en dramatisk opplevelse som endrer en…

Ulyd: … det handler jo faktisk om liv og død…

Erle: … jo, jeg har jo tatt noen sjanser også, det er ikke enkelt å jobbe med den type stoff, det blir fort patetisk.

Ut av det mørke rommet
Ulyd: Hvordan har dere påvirket hverandre underveis i prosessen?

Tale: Vi skjønte veldig fort at vi måtte redusere og forenkle teksten voldsomt. Når man selv skal klikke seg gjennom et så spennende billedlig univers, kan ikke tesktbitene vare for lange. Det er noe annet enn å lese eller høre en radiofortelling, det er en annen dynamikk. Da var det fint å se at stoffet var sterk nok for å tåle en så sterk komprimering. Mye av det poetiske falt bort, men oppsto på ny i åpningen mellom tekst og bilde.

Ulyd: Det er jo mye rom i dette verket, skjermen er svart, teksten har pauser…

Erle: Utgangspunktet var faktisk en black box, det svarte som jo er en en typisk teatral farge, her dukker ting opp av ingenting.

Ulyd: Men den svarte fargen bryter inn i bildene også, akkurat som pausene i teksten?

Erle: Du kan like mye si at den svarte fargen går ut av bildene…

Ulyd: Jeg tenkte på at skifting mellom lys og mørke jo er en visuell effekt, og at man ut fra verkets tittel vil legge mye betydning i forholdet mellom lys og skygge.

Erle: Jo, derfor er også det abstrakte planet, det som historiene har til felles, laget som en stroboskop-effekt, der lys og mørke følger svært raskt på hverandre. Det ble ganske hypnotisk, du kan sitte og se på stroben lenge, og nesten glemme de enkelte historiene…

Tale: Så er jo historiene heller ikke i nåtid, de er mentale størrelser, minner som man kanskje hadde fortrengt, drømmer fra nattsiden av bevisstheten…

Erle: … som en fotografisk framkalling på en måte, ut fra mørket.

still

Landskapet som allegori
Ulyd: Litteraturviteren Harold Bloom laget en gang en liste over fem ting som all kunst handler om. Er lys-mørke eller liv-død en slik ting for dere?

Tale : Det er ikke alltid produktivt å tanke sånn, men jeg tror det er noe i det. Når man har levd en stund, oppdager man at det finnes ting som er umistelige, at man kan tape noe, at noe kan gå over og bli borte forever. Det har vi begge erfart selv, og vi opplever vel at kunsten kan si noe om et slikt erfaringsrom som ikke hverdagslivet kan gripe, selv om det berører oss så sentralt. Lys-mørke er et forsøk på å gå inn i det rommet.

Ulyd: Det slår meg at bildene – på ett unntak nær – ikke viser mennesker, men landskap og reisebevegelser.

Erle: Jeg tenkte faktisk at her er det noen som ser, som husker tilbake, men ikke vil bli for konkret, selv om ulykken skildres ganske detaljert, så er det heller et nøytralt bilde man vil huske.

Ulyd: Men landskapet som allegori står jo for noe, som i et romantisk maleri… Hvor mange mennesker har ikke omkommet i fjellet – som står like uberørt og blir et ganske grusomt bilde, som i deres versjon står og blinker på mystisk vis?

Erle: Ofte så husker man dramatiske ting på en ganske underlig måte, for eksempel blandet med sin egen pust, man er redd, pulsen banker, man får visuelle forstyrrelser, det har jeg prøvd å vise så langt som mulig.

Tale: Uro, uhygge, dramatikk, redsel – det er noen av stikkordene Erle sendte tilbake til meg når hun hadde lest teksten, og disse stemningene har vi prøvd å holde fast ved hele veien. Verket er jo ganske stille og åpent, men har likevel en forførende retorikk, det skal virke sterkt på den som opplever det, man skal dvele ved det.

Foten i den digitale døra
Ulyd: Oppdaget dere noe nytt i det digitale mediet – i forhold til det dere ellers jobber med?

Erle: For meg så forsterker mulighetene i det digitale ting som jeg alltid har vært interessert i – som at to eller flere ting påvirker hverandre, skyver på hverandre, a+b=c, blir en gruppe og noe annet.

Tale: For meg er dette faktisk et ønskemedium, et fristed der jeg kan fortelle slik jeg vil, løsrevet fra tradisjonelle fortellergrep, kanskje litt som dadaistene og ekpresjonistene i det siste århundre drømte om, og som ble aktuelt igjen på 1960-tallet, men som man nå har forlatt, særlig i litteraturen. Her må vi sette foten i døra før den lukker seg igjen…

Ulyd: Lukker seg igjen?

Tale: … før institusjonene og kommersialismen overtar… så lenge man kan fortelle fritt. Men på den annen side ser jeg også fram til at det kommer flere visningsmuligheter for den type ting, støtteordninger også…

Erle: Samarbeid mellom forskjellige felt om slike digitale verk er i hvert fall utrolig interessant, og det skal vi fortsette med.

Tale: Jo, vi har fått blod på tann, så absolutt.

(Intervjuer: Tilman Hartenstein)

Tale Næss
er filmviter og forfatter med fire skjønnlitterære utgivelser - to romaner og to diktsamlinger. Sist utgitt: Hummermørke (Gyldendal Norsk forlag). Har skrevet for scene, radio og musikkteater samt arbeidet med dramatiske innstallasjoner og lydinnstallasjoner. Skriver på et nytt hørespill for NRK.

Erle Stenberg
er billedkunstner, og arbeider i kollektive gruppekonstellasjoner i tverrfaglige sammenhenger.

 

 

 
     PROSJEKT LENKER