DIGITAL NARRATIVES  
  
 
 
 
 

 
 
DF09 Take the F train

I 1941 spilte Duke Ellington Billy Strayhorns A train. I 2006 kan du ta the F train på NRK Ulyd. Begge toglinjene er del av det legendariske metrosystemet som går New York på kryss og tvers. På togene møtes folk som ikke kjenner hverandre, og som kanskje aldri møter hverandre igjen. Eller var det han der borte du også la merke til i går?

map

Lansert 17. mars 2006
Ved Hanne-Lovise Skartveit og Diego Araujo
Idé, design, foto, lyd, programmering: Hanne-Lovise Skartveit
Tegninger: Diego Araujo
Flashkonsulent: Nils Magnus Djupvik
Kurator: Per Platou
Hosted by: Bergen Senter for Elektronisk kunst BEK
© H.L.Skartveit / PNEK / NRK Ulyd 2006

 

What if – your life was like the F-train
Intervju med Hanne-Lovise Skartveit
- Publisert 16.03.2006, NRK Ulyd

Ulyd: Er ”Take the F-train” en dokumentar?

Hanne-Lovise Skartveit: Verket er først og fremst dokumentar, men siden det er en digital fortelling, blir det i skjæringspunktet mellom fiksjon og dokumentar. Fiksjonen blir mer synlig som grep, spesielt fordi du selv også kan styre en del.

station1

Ulyd: Du mener at en digital dokumentar automatisk blir mer fiktiv?

H-LS: Jo, den får fiktive elementer fordi du som bruker blir tildelt et rollesett i den, som du jo egentlig ikke har, som blant annet inneholder litt av fortellerens rolle.

Ulyd: Men menneskene i ”Take the F-train” er virkelige mennesker? Som du kjenner?

H-LS: Jo, jeg kjenner noen av dem, for eksempel George som er landlord og kritisk til utviklingen av New York som by. Jeg ville ha ham med fordi mange har et elsk-hat forhold til New York og han representerer dem som klager på høye boligpriser osv. Det var viktig som motvekt mot mange av de andre som er med, som liker seg i byen og ser alt i et rosenrødt skjær.

Ulyd: Men det er også tilfeldige mennesker med?

H-LS: Vi måtte jo ha med for eksempel russiske innvandrere, og dro ut til Coney Island, som er endestasjon for F-train. Like ved finner du Brighton Beach som blir kalt for ”Lille Odessa”, og vi spurte folk i parkene der. Der var det mange som bare snakket russisk, så vi måtte bruke tolk…

Ulyd: Er folk i parkene i New York vant til slike henvendelser?

H-LS: Vel, hadde vi hatt med kamera så hadde det nok vært vanskeligere, – mange av de nyere innvandrernabolagene er ganske lukket pga språket og ikke alle har papirene i orden, så av den grunn var noen først skeptiske til å bli intervjuet – , det er en fordel med bare mikrofon, og at vi fortalte dem at de bare ville bli animasjoner på nettet, med lyd…

George og Ian og Travis
Ulyd: Noen av personene er faktisk ikke mer enn et navn…

H-LS: Rollen deres er ikke nødvendigvis som personer, men som for eksempel avisleser, så vi får vite hva de leser, hva de heter eller hvor de kommer fra, men ikke noe mer.

station2

Ulyd: Fortell litt mer om de av passasjerene du har et forhold til.

H-LS: Det var faktisk i forbindelse med researchen til ”The F-train” at jeg oppdaget en del av de menneskene, som Ian Frazier som har skrevet et essay kalt ”Take the F” (!), som jeg har brukt et utdrag fra, eller fotograf Travis Ruse som hver dag publiserer et bilde fra metroen på sin fotoblogg. Jeg spurte begge om de ville være med i verket, og de sa ja, så du finner dem som passasjerer på the F-train.

Ulyd: Hvordan er det med interessen for digitale uttrykk i NY?

H-LS: Jeg kan f.eks trekke frem en organisasjon som heter EYEBEAM og har mye til felles med BEK og PNEK. De holder presentasjoner, utstillinger og workshops om digital kunst… jeg har deltatt på noe av det. De er opptatt av å spre ”digital literacy”. De har f.eks workshops for skolebarn i å bruke digitale medier til å produsere og publisere sitt eget innhold – som alternativ til de etablerte massemedier, og workshops i hvordan hacke eller bruke digitale verktøy som motstrategi til kommersiell (mis)bruk av teknologi. [Les mer om EYEBEAM]

Ulyd: Er dette en subkultur?

H-LS: Nei, her i NY er det så mye som foregår at man ikke kan snakke om subkulturer egentlig. Det er ikke mer subkultur enn andre nye kunstformer.

Fra Park Slope til Bergen
Ulyd: Du bor i Park Slope, som er en slags Grünerløkka i NY…

H-LS: Jo, det er et sted med økologiske butikker og veldig anti-Bush. Her bor kreative folk i etableringsfasen som ikke har råd til å bo i Manhattan. Går du på kafé her hører du folk snakke om sine nye filmprosjekter og diskutere manus…

Ulyd: Hva er du selv opptatt av?

H-LS: Jeg jobber med å få ferdig en doktorgradsavhandling til Institutt for informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Bergen, nettopp om ”interactive documentary”. Den handler om bruk av dokumentarisk stoff i simuleringsmodeller, for eksempel i simulering av miljøproblemer eller byutvikling, i en ”what if”-problemstilling, litt som i spillet SimCity, bare at istedenfor anonyme, dataanimerte ”Sims” får du se intervjuklipp med virkelige innbyggere i byen som simuleres, og deres meninger om hvordan byen bør være.

Ulyd: En interaktiv dokumentar er jo vanligvis ikke lineær, den gir ikke en entydig historie med konklusjon?

H-LS: Jeg tror at det å lage tradisjonelle dokumentarer ofte kan oppleves som en tvangstrøye, der man må følge en narrativ form, mens stoffet ofte ikke passer inn. Akkurat dét momentet, at stoffet er større en man vanligvis får se, er en digital form mye bedre egnet til å få frem.

Ulyd: Kan det hende at det i ikke-lineære dokumentarer ligger en spesiell livsoppfatning? T-banen som en metafor for eksempel forteller jo om mennesker som ikke kjenner hverandre, de møtes for en kort stund og skilles igjen.

H-LS: Janet H. Murray skriver i ”Hamlet on the Holodeck” [en kritikerrost bok som handler om fortellingens framtid i cyberspace, utkom i 1997, red.anm.] at den interaktive digitale formen kanskje svarer til et mer postmoderne livssyn, der livet formes ut fra mange ulike valg, og der mulighetene synes å være nesten uendelige.

station3

Ulyd: Her er vel grensen flytende til kunsten? Der flere ting skal sies samtidig, med flere åpninger enn klare utsagn?

H-LS: Jeg vil ikke sette noen merkelapp som ”dokumentar” eller ”kunst” på det – grensene er som du sier flytende.

Ulyd: Men som dokumentar er den ikke entydig, det gir ikke noe fasit, mer en stemning eller atmosfære…

H-LS: Det er en type dokumentar som ikke argumenterer, det er riktig. Og dermed bryter den kanskje med de forventningene folk har til hvordan en dokumentar skal være.

Betrakteren som medskaper
Ulyd: Og så er du selv med som passasjer – og det samme er jeg som betrakter. Så her er dokumentaristene synlige som del av det som dokumenteres.

H-LS: Dette har faktisk Jill Walker i Bergen [som er med i referansegruppen for Digitale Fortellinger, red.anm.] skrevet en del om – hvordan brukeren i interaktive verk plasseres og plasserer seg selv i en rolle i en fiksjonsverden. Ofte er det begrensende, men det åpner også nye muligheter. Jeg er interessert i hva som skjer når man plasseres i en fiktiv rolle i et dokumentarisk verk. Mest spennende her er jo å oppleve den sosiale situasjonen der du som passasjer på metroen kan lese andres ”tanker”.

Ulyd: Diego Araujo som du har arbeidet sammen med, er fra Ecuador, og dere har jobbet i Ecuador med dokumentarer. Finnes det et latinamerikansk miljø for slikt?

H-LS: Det er faktisk vanskelig å finne for eksempel TV-stasjoner som vil sende dokumentarer i Ecuador, de sender mest underholdning og såpeserier. Noe som PNEK finnes i hvert fall ikke, de har nå nettopp fått en støtteordning for filmproduksjon, for første gang… mye foregår kun på det lokale planet, og mangler større utbredelse.

Ulyd: Hvorfor har du valgt New York som bosted?

H-LS: Det ligger kanskje halvveis mellom Ecuador og Norge, da?

(Intervjuer: Tilman Hartenstein)

Hanne-Lovise Skartveit
har mastergrad i Screenwriting og er stipendiat og underviser i nye medier ved Institutt for Informasjons- og Medievitenskap ved Universitetet i Bergen. Hennes dokumentarfilmproduksjon inkluderer bla en rekke kortfilmer for UNICEF. Det siste året har hun pendlet mellom Bergen og New York.

Diego Araujo
er filmskaper fra Ecuador og jobber som redigerer i New York. Han har mastergrad i Screenwriting fra Universitetet i Bergen og i filmproduksjon fra Florida State University.

 

 

 
     PROSJEKT LENKER