En reiserapport fra Ida Z. Mathistad.
The Moon Goose Experiment, Agnes Meyer-Brandis, 2008. Fra programmet Studies in Light and Space.
Transmediale 2010 – Futurity now!
Jeg har besøkt Transmediale for første gang. Berlin var kald og vakker, dekket av snø. Man kunne gå på den islagte kanalen til festivalens hovebase i Haus der Kulturen der Welt, den futuristiske bygningen med buet tak som ble designet av Hugh Stubbins i bevisst kontrast til Stalin Allé i Øst Berlin, året 1957. I 1959 kommer GDR´s første Science Fiction film, en dyster visjon om mislykket sivilisasjon. Filmen, Der Schweigende Stern, ble vist som matiné i HKW på festivalens siste dag.
På første side i det tette hovedprogrammet inviterer Transmediale til å være med å skape nye maler for framtiden. Tittelen på festivalen, Futurity Now! fikk meg til å huske komedien med den rare tittelen Back to the future. 80 tallshelten Michael J. Fox blir sendt tilbake til 1955 som en utsending fra sin samtid, eller framtiden, som da var 1985. Det å på mange måter ha nådd og befinne seg i en teknologisk framtid krever en redefinering av teknologiens anvendelse sosialt og kulturelt,- her er man altså i framtiden, år 2010. Hvordan ser det ut og hvordan skal det kunne se ut. Ordet futurity betegnes som en tilstand eller egenskap, det å være i fremtiden eller av fremtiden.
Det var et komplekst møte mellom intellektuelle og forskere, kunstnere og utøvere. Transmediale presenterte visjoner, analyser, visuelle arbeider, lydarbeider, workshops og dialoger som kretser rundt begrepene samtid, fortid og framtid. De forkskjellige programmene, utstillingene og eventene var ambisiøst slynget sammen, det var flere satelittutstillinger/eventer rundt om i Berlin og programmet til Club Transmediale var med på å lage et 24 timers fullsatt arrangement. Jeg brukte en del tid på å lese program og ønsket at jeg hadde satt meg nøyere inn i festivalen før jeg stod på HKW, for det ble mye jeg ikke fikk med meg. Festivalen framsto som storslagen, og mengden av mennesker fra alle deler av verden som til alle tider av døgnet var å se på de forskjellige eventene, var overveldende.
Hovedutstillingen Futute Obscura og Transmediale 2010 Award
I HKW var hovedutstillingen Future Obscura, og de nominerte arbeidene til Transmediale 2010 Award. Futura Obscura bestod av verk som gjennom gammel og ny mekanikk, elektronikk/maskiner knyttet til billedskapende medier, forsøkte å belyse og definere forholdet til atemporalitet, kollisjonen mellom fortid, presens og framtid. Jeg opplevde de fleste av arbeidene som illustrative og avhengige av konteksten de sto i. Utstillingen kunne minne om messeutstillinger, med det nyeste av noe helt nytt, eller historiske utstillinger man kan se på teknisk museum.
Blant de nominerte verkene var det flere arbeider som festet seg, særlig White Noise av Zilvinas Kempinas og Michelle Terans prosjekt, Buscando al Sr. Goodbar (2009), som også vant prisen for beste arbeid. White Noise så ved første øyekast ut til å være et digitalt, formalt stripebilde, projeksjert på en hel vegg, som med en lav, vibrerende summetone assosierte til pixelererte pausebilder. Arbeidet viste seg å bestå av mange hundre VHS bånd strukket horisontalt over veggen og belyst. Båndene vibrerte i luft fra en viftemekanisme, som laget den summende lyden. Det var noe kontemplativt over det fysiske og enkle ved arbeidet, som sto i kontrast til mange av arbeidene på HKW.
Michelles prosjekt er en reise på flere plan, gjennom den spanske byen Murcia. En buss med publikum blir sendt ut for å finne menneskene og stedene bak hjemmevideoer lagt ut på Youtube produsert i byen. På forhånd er de forskjellige aktørene bedt om å gjøre en ”live visning” for crewet på bussen. For Transmediale var en remiks av prosjektet vist på to projeksoner, det ene videobildet viser med piler de geografiske områdene der Youtube-opptakene er gjort, gjennom Google Earths kartprogram, samt videoene som finnes på nett. Publikum ser Youtube versjonene på skjerm i bussen, før de møter opp på location og treffer artistene. Bussen kan også samtidig følges virtuelt, på Google Earth.
Den andre projeksjonen viser de faktiske aktørene i møtet med det fysiske publikummet, og en ny ”live” versjon av Youtube versjonen blir framført. Her kommer bla musikalske innslag på piano, karaoke og unger som viser freerunning og triks i gata. Møtet mellom youtube-aktørene og et levende publikum frambringer komikk, intimitet og sjenanse i en slags virkelighets-konfrontasjon.
Transmediale Film & Videoprogramme 2010
Jeg endte med å følge det jeg rakk av filmprogrammet, tilsammen 54 filmer og videoer i alle sjangre : dokumentar, eksperimentell film, videokunst, animasjon, trailere og klipp fra kommersiell filmindustri. Kurator for programmene var Marcel Schwierin. Flere filmskapere var tilstede under vinsingene og snakket om eget arbeid. Gjestekurator Rasha Salta fra Beirut, som uteble pga sykdom, var ment å presentere online basen arabshorts.net og filmene hun hadde kuratert fra over 60 filmer som finnes i basen, alle uavhengige arbeider i ulike sjangre, fra de arabiske landene. Bruk av digitale medier skaper nye muligheter for selvstendige, uavhengige uttrykk i områder preget av konflikt og vold. Flere av filmene var gode, alle var interresante og formidlet stemmer og blikk som ikke tidligere har tatt plass i offentlig/medialt rom. Alle filmene finnes på www.arabshorts.net
Hver sammensetting av filmer/videoer belyste varierte emner som kunne sies å springe fram under hovedtematikken for Futurity Now. De forskjellige arbeidene var samlet under følgende titler :
- Media Personifications
- Inner Wars
- Agit-Prop, Punks and Poets: Digital Media between Film, Video and Activism in the Arab World
- Short Fictions
- Long Distance Transfers
- Studies in Light and Space
- Future Bodies
- Man & Machine
- The Succession of the Future
- Hypno Media
Short Fictions :
Short Fictions undersøkte fenomenet Science Fictionfilm via klipp fra materiale som den populære TVserien Space Control (USA 1951), den eksperimetelle filmklassikeren Yantra (Usa 1957) og traileren for filmen Der Schweigende Stern fra GDR. Klippene ga visuell og historisk bakgrunn til nyere arbeider av kunstnere som bearbeider og rekonstruerer filmindustriens framtidsvisjoner.
Spesielt likte jeg filmen til Isabell Spengler, Permanent Residents, en merkelig kortfilm fra kunstnerens atelieopphold i LA. Flere karakterer spiller hovedrollene i filmen, de er oppkledd og påmalt kostymer inspirert av fantasy, tegnefilm, eventyr, science fiction og dyreverden i en ubestemmelige mix. Karakterene befinner seg på hverdagslige steder, innendørs eller utendørs, hvor de bedriver ekstremt hverdagslige sysler som husarbeid eller handling på det lokale supermarkedet. Kostymene er detaljerte og har innebygde ”funksjoner” som feks ballonger som blåses opp fra hodet via støvsugeren. Karakterene, i sin fantastiske absurditet, framstår selvsagt som ganske fremmedgjorte i konsumvirkelighetens LA . Den korte filmen er elegant, komisk og melankolsk.
Arbeidet til Bjørn Melhus, Captain (2005), var et teatralsk og finstemt arbeid med voiceover, om enn noe langvarig. Dramatiske stemmer fra Star Trek snakker gjennom far, sønn og bestefar Melhus i et pappmaché-aktig månelandskap.
En av de beste filmene jeg så under Transmediale, var filmen Manual (2002) , av Christoph Girardet & Matthias Muller. Den rytmiske og estetiske filmen er en collage satt sammen av klipp fra 60/70 tallsfilm. Menn i hvite frakker med deterministiske ansiktsutrykk befinner seg i kontrollrom som ser ut til å være bygget av papp med påmalte skjermer, instrumenter og knapper. Knappene trykkes på og av. Pendler skyves ned og dras opp. En truende mekanisme er til enhver tid like ved å utslette eller ødelegge, men i filmen finnes det ingen progresjon, bare en repeterende og rytmisk veksling mellom hender som styrer av-og på funksjoner. Et mannsansikt i sterk frustrasjon kommer tidvis også i fokus, og bildene følges av en kvinnestemme fra en gammel kjærlighetsfilm som gjentar hvor mye hun er villig til å ofre for kjærligheten. Svaret uteblir, knappene trykkes på og av, igjen og igjen. Filmen var en sterk sanseopplevelse.
Arbeidet til Mara Mattuschka fra 1993, S.O.S. Extraterrestria viser en virkelig truende kvinnekropp, i en vill og satirisk versjon av klassikeren og kalkunfilmen The Attack of the 50 Foot Woman (1958). Filmen ender mens kjempekvinnen bruker eiffeltårnet som dildo, over et kollapsende Paris.
Som fellesnevner for videokunstarbeidene finnes reduseringen av det episke filmformatet, hvor påkostede og gigantomane Sci Fi produksjoner med sterk visuell virkningskraft siles ned til en underliggende tematikk, – interaksjon mellom mennesker.
Laika til verdensrommet
Fra programmet Studies in Light and Space vil jeg skrive noe om Ascension (2008), en film av Pavel Medvedev fra Russland. Filmen består av gammelt arkivmateriale fra Sovjets romprogram, og de fleste av filmklippene er aldri før vist. Medvedev arbeidet hardt for å skaffe materiale til filmen, gjennom bruk av kontakter og mellomledd. Han var også tilstede på visningen. Filmen består også av propagandafilm, der pene russiske damer leker med Laika og de mange andre hundene i romprogrammet. Hundene trener til romkadetter mens vi blir forsikret om hundenes velbefinnende og helse, med lystig musikk i bakgrunnen. Virkelighetens romhunder levde under helt andre omstendigheter, som det kommer fram av de andre klippene. Både mennesker og dyr utsettes for ekstreme fysiske påkjenninger og forskes på. Sannheten om Laika og Sovjetstatens ofring av liv er fortsatt sårbart materiale, Medevev bekreftet at det enda finnes masse dokumentarisk materiale som er hemmelighetsstemplet (…for rikets sikkerhet?) på tross av at de vitenskapelige ”avsløringene” er gått ut på dato for lenge siden. Gjennom nydelig klipping og regi tegner filmen et bilde av menneskehetens vilje til å overskride, og å stadig flytte grensene for hva som er mulig. Og igjen gråt jeg over Laika.
Future Bodies/Man and Machine :
I programmene Future Bodies og Man and Machine, ble det sirklet seg enda nærmere inn på menneskekroppen. I moderne tankegang der progresjon alltid er ens betydende med teknologisk utvikling, er menneskekroppen likevel den samme. Her var også en rekke med gode filmer samlet, og gjennom sammensetningen av filmene ble det tilført nye refleksjonsnivåer. Fra disseksjon av en teddybjørn på et operasjonsbord, Naked av Tove Kjellmark (2009), til det som liknet data-animerte kropper i danseforestillingen Burning Palace av Mara Mattuschka/Chris Haring gikk det videre over i neste program, der vi igjen ser en blanding av historisk og nytt materiale.
Programmet Man & Machine styrer mot undergangen, i undersøkelsen av hva maskinene kan gjøre for menneskeheten. Fra filmen der store blikkboks-aktige roboter gjør kjøkkenarbeid som hustjener for mor i Leave It To Roll-Oh fra 1940, til nåtidig materiale fra teknologisk krigføring i Afganistan i Anaconda Targets av Dominic Angerame. Kvalmen satt lenge igjen etter å ha sett det som brukes som ”opplæringsfilm” for soldater i det nyeste innen teknologien, der det som ser ut som et dataspill er faktisk dokumentasjon av drap.
Jeg er imponert over andelen gode film og videoarbeider og kurator Marcel Schwierin, som for hver ny visning redegjorde for filmene, filmskaperne, sin egen kronologi og bakgrunn for sammensetningen av arbeidene. For meg var film og videoprogrammet verdt en festival for seg. Desverre rakk jeg ikke å se langfilmen Der Schweigende Stern i full versjon. Jeg rakk likevel å få med meg at den skilte seg fra amerikansk, framskritt-optimistisk trend i SciFi film fra samme periode.
Club Transmediale mm.
Som en del av inntrykket må jeg ta med noe fra Club Transmediale programmet. CTM foregikk over to etasjer og på tre scener, det var full on dansbart og svett og kult. Det kunne skrives masse om konsertene og performancene, men jeg har valgt å bare nevne én opplevelse, som berørte meg. Performance- og lydkunstneren Justin Bennet gjorde et improvisasjonsarbeide, et sted mellom elektronika og støy og funk. På en svart scene sitter Bennet bøyd over en laptop, og på veggen bak ham er skjermbildet fra laptopen projesjert. Mens han spiller av lydopptakene sine, fra reiser og steder han har vært, skriver han om det å huske, gjennom lyd. Minner som lyd. Og hvert av opptakene som spor, sporene til den som har vært akurat der. Og hørt denne lyden. Det var ja,- innmari fint.
Jeg har ikke en gang forsøkt å si noe om teoriprogrammet Future Observatory. Men: uten at jeg kan si om jeg har oppfattet alle spørsmål som ble forsøkt formulert, uttrykket eller forsøkt besvart, opplevde jeg at festivalen virket. Jeg konkluderer for egen del med å finne det veldig viktig at det eksisterer felt som kan være akurat det Transmediale er, – inkluderende og genererende krysningsfelt mellom vitenskap, forskning, kunst, politisk og sosial tenking. Et sted hvor komplekse sammensetninger av uttrykk kan vibrere.
Ida