- en reiserapport fra Qwartz

Jeg dro til Qwartz Music Awards/Music Market i Paris med toget – et par uker før vulkan-skyen fikk alle andre til å huske at det finnes jernbaneskinner. Det er flyangst som har gjort meg til en slags miljøaktivist. NSB har dessuten lansert en billig interrail billett for voksne. Reisen fra Oslo til Paris tok 27 timer, inkludert ventetid mellom de forskjellige togene.

Jeg synes lange togreiser er veldig bra for lesing. Nattog med soveplass kan også være fint for soving, men denne gangen var det en snorker i kupeen. Veldig viktige ting å ha med seg på lange togreiser er ørepropper. Jeg har vært en ensom og rar ekstremist som insisterer på langsomreising, og ser nå (litt fornøyd) at vulkanene på Island har tvunget folk ned på bakken. Naturen selv har klart det som ingen miljøaktivister eller regjeringer har fått til. Det har ofte gått fint å reise langt med tog, men jeg håper min venn vulkan-skyen framskynder satsninger som gjør langsomreising mindre tungvint. Andre tips om reising på bakke er for eksempel tjenesten haikeren.no. Jeg regner med at de har fått noen nye brukere i disse dager. Jeg hadde klart å glemme punkt én på reiselista (ørepropper, ørepropper) og kom til våren i Paris med et stort søvnunderskudd. Blendet av skimrende hvitt lys så jeg bladene på trærne, damer med nakne legger og duer som forfulgte hverandre med bølgende halsbevegelser – og opplevde igjen at noe av det fineste med langsomreising er følelsen av å ha gjort seg fortjent til å komme fram.

Senere på dagen møtte jeg Per Platou og vi dro til Dokidoki, et atelierfelleskap som består av grafiske designere, videokunstnere og musikere. Dokidoki deltok på Qwartz i år for første gang og en del av kollektivet driver også et lite plateselskap, Dokidoki Editions. Dessuten arrangerer de en festival ca hvert andre år – ”når Sylvie har lyst” – et sosialt evenement med konserter. Men denne kvelden var det atelierfest med gode venner og venners venner. Her møtte vi bla Anne Roquigny, internasjonal kurator og nettverker med base i Paris. Hun er aktuell med prosjektet WJ-Spots: 15 years of artistic creation on the internet - hvor hun har invitert kunstnere, kritikere, kuratorer, tenkere, investorer, oppfinnere, forskere, organisatorer og produsenter for kulturelle eventer til å se tilbake på 15 års historie med internettet. Dette omfattende prosjektet innholder live opptak og intervjuer. Vi møtte ellers mange som skulle på Qwartz dagen etter og det kjentes som en fin start på nettverksarbeidet. Vi fikk så solnedgangen bak Eiffeltårnet fra takterrassen og drakk medbragt champagne. På et senere punkt brøt det ut et dansegulv mellom arbeidsbordene og jeg tror at festen varte lenge etter at vi forlot den.

Stand på Qwartz International Music Marked
Neste morgen kom vi til Palais de Bourse med kataloger fra lydkunstutstillingen Sleppet (2007), kuratert av Jørgen Larsson/Lydgalleriet, noen få programmer for Dans for Voksne (på norsk) og et stort antall PNEK brosjyrer. Den gamle børs-bygningen med takmalerier og ornamenter stod i merkelig kontrast til interiøret for markedet, de lave skilleveggene delte rommet inn i 61 hvite båser som i et enormt kontorlandskap. Folk var i gang med å pimpe opp hver sin bås med plakater, CD covere og klistremerker. Vi klarte etter litt detektivarbeid å få laget en stk PNEK plakat og la katalogene og brosjyrene våre fram på det lille bordet. PNEK standen så ut som en nordisk, minimalistisk møteplass mellom plateselskapene. Ellers hadde vi med oss en laptop og håpet at stolen på den andre siden av bordet skulle virke inviterende. På denne måten ble vi sittende i hallen fra 12 til 24 på fredagen, og neste dag fra 14 til 20. En kontinuerlig strøm av mennesker gikk mellom de forskjellige bodene. Mange gikk forbi oss, men en god del folk stoppet faktisk. Vi pushet brosjyrer og snakket om norske artister og initiativ, de fleste interesserte var musikere eller kunstnere som kunne tenke seg å gjøre prosjekter andre steder. Folk virket generelt imponert over det organiserte PNEK-nettverket og hvordan de forskjellige miljøene tangerer hverandre. Noen hang rundt mest for å skaffe seg gratis musikk og andre give-aways, og vi lærte oss å se folk litt an før vi ga dem en ”Sleppet” katalog. De heldige ble ordentlig glade. Katalogen var en fin inngang til å prate om ting som skjer i Norge, og den nydelige utgivelsen med CD ble veldig populær.

Qwartz Awards Ceremony
Fredag kveld var det Qwartz Awards Ceremony og Per var publikum. Dørene var fortsatt åpne til markedet og jeg satt igjen i en ganske tom hall. Vi var flere som voktet hver vår stand. Vaktholdet gjorde det vanskelig å bevege seg rundt og bli kjent med de andre deltakerne, men jeg fikk kontakt med naboene fra Everest Records i Bern og plateselskapet Hands fra Ruhr området. Så mange som 1089 artister var iår påmeldt til Qwartz Awards, hvilket resulterte i et stort antall nominasjoner fordelt på mange kategorier. Juryens president var Alejandro Jodorowsky, og invitert som ærespresident for juryen var Gudrun Gut – en legende fra undergrunnscenen i Berlin, tidlig medlem av Einstürzende Neubauten, grunnlegger av bandene Mania D, Malaria! og Matador fra 80tallet. Nå har hun et ukentlig radioprogram med Thomas Feldman og driver, blant annet, plateselskapet Monika Enterprise. Soloalbumet ”I put a record on” kom i 2007. Laurie Anderson gjorde en performance som del av prisutdelingen. Hun mottok også en ærespris fra juryen, overlevert av Sophie Calle. Den franske superstjernen Sophie innledet med å fortelle at hun har hatet Laurie Anderson i 20 år, det var noe med en mann her, jeg har ikke helt oversikt over denne historien som ender med at Sophie har kommet over hatet og sier at Laurie Anderson er en stor kunstner, som hun jo nødvendigvis må gjøre. Denne episoden er kanskje litt ”fransk”? Fra den lange vinnerlisten kan nevnes at Qwartz Anthology Prize ble gitt for ”Through the Looking-Glass” av Francisco Lopez. Kurt Hentschläger fikk New Media Art prisen. Sjekk den fullstendige listen over vinnere her.

Fest og konserter
Den langvarige prisutdelingen bestod av takketaler og konsertinnslag som jeg prøvde å få med meg på en skjerm i salen ved siden av. Ved midnatt var det over, markedet ble avsluttet (til min lettelse) og en lukket fest kom i gang for deltakerne. Dessverre gikk jeg glipp av den første konserten med Tujiko Noriko og Lawrence English, nominert for albumet ”U”, med John Chandler. Dette er et vakkert album, presentert gjennom selskapet Room 40 (Brisbane, Australia). Gjennom disse ble vi også anbefalt en interessant scene for ny, ikke-kommersiell musikk i Dalston/London, Cafe OTO.

Neste innslag var et live show med Gudrun Gut. Hun gjorde et sett med låter basert på soloalbumet, et sammensatt, melodisk og mykt elektroniske lydbilde til en stemme som minner om Marlene Dietrich. Gudrun eide scenen og framstod som en gestaltering av uttrykket ”coolness”. Jeg håper noen vil invitere henne til å gjøre en performance i Norge. Festen fortsatte med DJ og energisk dansing mellom søylene i det gamle Palasset. I full belysning, på grunn av strenge brannforeskrifter. Jeg ble sjarmert av fransk festvilje, folk var i det hele tatt utrolig vennlige og entusiastiske.

Om arrangementet
Å være deltager på Qwartz International Music Marked for første gang var spennende. Jeg skulle ønske meg mer tid til å bare lytte til musikk og lete i de sjeldne utgivelsene som ble presentert. Festivaler og andre typer initiativ var også tilstede med egne stands – det var mye å oppdage. Antallet deltakere har steget fra 12 stands året før, Qwartz vokser i omfang og spiller tydelig en rolle som internasjonal scene for ny musikk. En innvending mot dette arrangementet er kanskje nettopp størrelsen, de mange deltakerne og standsene. Satt opp som en kommersiell salgsmesse ga situasjonen mindre rom for intern mingling, mens fjorårets mindre arrangement ble referert til som intimt. Flere av årets deltakere klaget over lite salg, og det er synd, da det egentlig ikke er et arrangement som er ment å være salgsorientert. Om selve messe-situasjonen hadde vært annerledes hadde man kanskje ikke forventet den kommersielle delen på samme måte, og heller brukt kreftene på intern utveksling og nettverksbygging. Jeg håper de fleste likevel klarte å bruke de to dagene til noe som ga mening. Arrangementet var godt organisert, og koordinator Clémence Seurat var synlig til stede for å løse problemer eller for å sette folk i kontakt med hverandre. Mitt eneste egentlige problem var internettkoblingen, som ikke fungerte inne i den massive bygningen. Et eksempel på gode initiativ som kan springe ut av arrangementet kom nylig på mail fra Clémence;  annonseringen av en nystartet web-plattform for distribusjon og promotering av ny/elektronisk musikk utgitt på uavhengige plateselskaper - Qwartz Music Store.

Pierre Schaeffer
Det er i år hundre år siden Pierre Schaeffer ble født, opphavet til musique concrete og grunnlegger av GRM i 1948 på INA. Programmet bestående av konferanser, presentasjoner og forelesninger kretset rundt Schaeffer og arven videre, hans innflytelse på ny musikk per i dag. Det teoretiske programmet var på fransk, og dessverre ikke mulig for meg å følge. De historiske forbindelsene til Schaeffer, polyfone forgreininger fra Musique Concrete til samtidsmusikken og videre til de mange andre begrepene som electro, elektroakustisk osv, gir en slags bakgrunn til den franske arenaen, hvor så forskjellige uttrykk presenteres sammen. All musikk presentert på Qwartz ble gruppert under titlene ”ny musikk” og ”elektronisk musikk” – den mer kommersielt rettede club/dance musikken var her en del av den samme scenen som smale utgivelser av ”soundscapes” og samtidskomposisjoner for preparert piano.

Kontakter
Per Platou gjorde en presentasjon på scenen lørdag, invitert til å snakke under tittelen ”Hvorfor/hvordan det norske musikkmiljøet har klart å bli så spennende”. Han begynte med 80-tallet, snakket om Black Metal miljøet, senere electronica-DIY miljøene på 90 tallet og om å være et lite grisgrendt land, der ingen stoler på at det finnes noe Marked som kan sørge for den gode musikken. Sære og egenartede artister har fått gro fram og utvikle seg som de vil, med kulturstøtte som hjelp. Dette er kanskje faktorer som har ført til at det finnes så mange gode norske artister som spiller for 20 eller 80 mennesker, uansett hvor de er i verden; Kongsvinger eller Finnsnes, Tokyo eller New York. Det var en liten, men interessert gruppe av tilhørere.

Vi fikk kontakt med flere som ønsket å gjøre ting i Norge. Noen hadde også fått med seg de norske artistene som har hatt konserter på Société de Curiosités, og vi anbefalte selvsagt de neste konsertene. Det var en fin link. Lørdag var en bedre dag på markedet, stemningen var løsere og det ble flere lange samtaler. På standen til festivalen Kontact Sonores traff jeg bla Fredric Malki som lurte på om Rune Grammofon var veldig berømt i Norge, og Piksel var tydelig kjent for de fleste. Vi delte ut alle brosjyrene og katalogene, som profesjonelle ambassadører. Her er noen Paris-baserte artister/kunstnere som ønsker kontakt med forskjellige deler av den norske nettverket, og som vi gjerne anbefaler videre:

Cécile Babiole
Rainer Lericolais
Angie Eng
Amandine Casademont og Angélique Tibau
Magali Daniaux og Cedric Pigot