Have acoustic laptop – will travel

Etter en måneds tur i april, med hovedsakelig workshopper på folkehøyskoler i Norge og Danmark, samt en ukes residency med konserter og utstilling i Tyskland, ble det noen heftige uker med forberedelser hjemme før det var ut for å gjennomføre nok en måneds Summer Tour, denne gangen med mye mer reising. 4 workshops, flere artist talks og 12 konserter skulle det bli.

thb-bilde01
Workshop på Zona Franca, Lisboa

Jeg hadde sett fram til å besøke Portugal. Publikums oppførsel og intense lytting da jeg var der sist – om enn på en større scene som oppvarming for Einstürzende Neubauten – ga definitivt mersmak. Og jeg hadde ikke observert feil. De siste års økonomiske krise hadde utsatt dette besøket. Bydelen Dos Anjos i Lisboa huser miljøet rundt Zona Franca, en type kafé/aktivitetsrom. Første workshoppen gikk greit, med 12-15 livlige deltagere fra ulik bakgrunn, riktig nok vant til både pling-plong og mikrolyder via labelen Sirr Records, med ildsjel Paulo Raposo i front.

Etter å ha prøvd å ta livet av et par eldre damer ved å brekke håndtaket av kofferten og sende den ned T-bane-trappa som et tungt prosjektil, satte jeg kurs for Porto dagen etter. Viden kjent som byen der man spiser eksepsjonelt godt, huser den også label og arrangør Crónica, en annen av sør-europas diskré bastioner for minimalisme, konseptualisme og lydkunst (les Francisco López, Mark Behrens, Miguel Carvalhais). De ville egentlig også ha en workshop, men siden de samarbeider med Universidad de Bellas Artes der det var midt i avgangsutstillinger, nerver og svette, ble det kun en artist talk denne gangen, en fin happening for ca 50 studenter fra ulike retninger. Dette er et kunstakademi av den gamle skolen, vi var rundt for å hente inn publikum, og jeg har sjelden sett så mange klassiske håndverksmessige produksjoner (maleri/skulptur o.l). Det interessante var at dette ble reflektert i dialogen etter min sedvanlige pratsomme presentasjon. En utfordring, altså.

thb-bilde02
Intimkonsert, Miss OPO, Porto

Siden det ikke ble workshop denne gangen, hadde arrangøren fått booka meg inn for en konsert på den nydelige lille supermoderne restauranten Miss OPO, med dertil hørende designer-rom ovenpå. Med ca 30 lyttende sjeler tett på ble det litt av en opplevelse, og viste at ny fancy design og stilfull minimalisme – vanligvis ikke min preferanse, ikke behøver å være bare form og ingen substans. Etter konserten stilte folk utrolig interessante spørsmål og det ble en sen hyggelig kveld med gode diskusjoner og utveksling av anekdoter. Samme kveld på et annet sted hadde Gustavo Costa og hans kollektiv Sonoscopia en konsert der de benyttet akustiske laptopper – laget etter å ha lest om dem på nettet, enda en tredje vei til min egen produksjon, uten at jeg noensinne har møtt dem.

Jeg hadde lagt inn en liten d-tour etter at jeg ble spurt om å hjelpe til med gjennomføringen av Beating The Drum, Neubauten-perkusjonist og instrumentmaker Andrew Unruh´s kollektive trommeprosjekt. Via en militærflyplass i Weeze, med et dertil surrealistisk opphold på et helt tomt hospits inne på militærområdet – jeg talte 37 fredelige kaniner på de 700 meterne dit, artig for en dømt militærnekter. Trommekvelden kom – Dortmund viste seg fra sin sedvanlig hyggelige side, og Unruhs 23 trommebord med fem trommer på hvert ble rigget opp og publikum ble invitert til – bokstavelig – å slå seg løs. For undertegnede en lise etter mye mikrolyd, for dette var full energiutløsning for alle involverte. Ca 100 sortkledde industrialister tok av som barn i de nitti minuttene det varte, eneste fellesnevner med min jobb i workshop- og postkonsert-sammenheng var vel at smilene satt løst selv om budskapet i grunnen er ganske så seriøst. Dessuten ble Unruh en smule satt ut da jeg fortalte ham om 90-tallets kaosperkusjon-happenings i Oslo med det vi dengang kalte Vortebekk Spazeband, der en lurvete gjeng av og til dukka opp og «slo seg løs», nok en link til det som en publikummer i Paris tidlig i de akustiske laptoppenes historie noe påseilet utbrøt: «you are looking for what is laying UNDER the music».

thb-bilde03
«Folk sounds», oppsett, Torún

Og nettopp det er det som inspirerer meg til å gjennomføre alle disse besøkene. For det som ligger under musikken er jo lyd. Og neste dag dro jeg videre til en av de havnene der jeg virkelig har fått være fri (og fattig nok) til å utforske selve lyden av ting, nemlig kulturnorges nye koloni Berlin. Denne gangen var det et intensivt ønske fra et par folk «om å lytte nærmere i en mer intim setting» som fikk meg til å spandere et besøk på de som   kom. I kjelleren på bittelille Sucked Orange Gallery i Neukölln fikk jeg mulighet til å virkelig gå i detalj, mer som felles lydopplevelse enn konsert. I tillegg spilte også Ruth-Maria Adam en fiolinkonsert som åpenbart lå i samme lyttende landskap, og selvfølgelig trigget et samarbeid jeg håper vi kan gjennomføre ved senere anledning. Dette lille galleriet er drevet av det jeg allerede kan konstatere er «neste generasjon» lyttere, den interessen og alle de små spørsmålene man blir møtt med i etterkant av konserten er bensin, om ikke på bålet.

PS: Jeg har spilt ca 50 konserter i Berlin, og nesten ingen jeg møter av nordmenn som bor i, eller har besøkt Berlin kjenner til mer enn noen få av disse små lurvete «laboratoriene». Det er forståelig i og med at det skjer så intenst mye, at de er blottet for prestisje og økonomi, men det beviser også at det finnes en hel verden, eller en haug av verdener langt utenfor Transmedialen og liknende. Jada, som på Facebook og i livet ellers er det masse dritt mellom diamantene, men er man villig, er det i disse små hulene ting starter opp. Og igjen: En ung gutt som var der fortalte meg at de akustiske laptoppene mine ikke akkurat var en ny oppfinnelse, storesøsteren hadde vært på en workshop og lagd en flere år før. Gleden var jo gjensidig stor da jeg kunne fortelle at det nok var på min workshop. Artig. Boksene lever nå sitt eget liv.

Så var det videre, til Stavanger, no less. Den lille, hyggelige platebutikken Humbug stilte PA, og som forrige gang jeg spilte der var det vel en ti-femten mennesker som dukka opp. Det overraskende denne gang – og det er et poeng for meg denne våren: Noen hadde faktisk kommet for å høre meg spille uten å være nære venner av arrangørene eller «miljøet». Jeg må innrømme at jeg er partisk: Anders Gjerde er mannen bak Humbug, han har også gitt ut flere av mine innspillinger. Jan-Morten Iversen også. Og Sindre Bjerga. Det fine der er at det er fullt fokus på «artisten» og intens lytting. Og at alle disse tre har «større navn» i utlandet enn i Norge. Vi endte kvelden med en repeat av Pål Asle Pettersen, Inge Breistein og jeg som trio fra et par år før.

Tore Honoré Bøe
Tableaux, Vaktbua, Kristiansand

Så var det formiddagstog «hjem» til Kristiansand. Ryktene hadde nådd helt til Gran Canaria: Terje Paulsen og Jon S. Lunde hadde starta en ny konsertserie for rar musikk i Vaktbua, som for oss fra Quart-land har en historie. Langt fra storebror Punkt Festivalen (noen tar nok den lille spøken) og enda lenger fra gamle Rockklubben jeg var opptatt med i sin tid. Men vi hadde jo Munch før det, og gjensidig respekt. Så ex-Munch gitarist og gentleman Alf Solbakken var tilstede både som lyd-dokumentør, fotograf og ikke minst kompis. De hadde gjort alt for at jeg skulle få uttrykke meg som jeg ville, og i ettertid kan jeg faktisk merke dette på opptaket. Pianist Egil Kapstad ble nok omtreht like satt ut som fascinert. Poet og performanceartist Terje Dragseth likeså. At de akustiske laptoppene har et nedslagsområde langt unna «those in the know» ble bevist i-og-med at en Amatørteater-snekker viste sitt blide åsyn, som sist.

Etter en «liden tur hjemom» satte jeg kurs for Oslo. Som vanlig med Brugata-kollektivet som hotell, Teddys som frokost-sal og en endeløs rekke flashbacks. Om kvelden var det konsert på Teknisk Museum, i regi av Ny Musikk Oslo under deres «Only Connect»-festival. En fantastisk setting: Å få lov til å spille mellom hele historiens opptaks-teknikk. Jeg måtte dessverre starte mens folk var ute for å ta en røyk/øl/oppdatere Facebook/pisse, dermed røyk fokus. For meg var det kanskje den minst spennende konserten, men flere i publikum virket ganske fornøyd. Kudos til lydmannen, en som skjønte at jeg skjønte og lot meg få «max headroom». Etterpå var det dessverre ingen som lurte på noe, ingen interaksjon, ingen som fulgte opp, og da jeg tok T-banen til sentrum, lurte jeg litt på hvorfor jeg var der i det hele tatt. Det jeg gjør består nok av betraktelig mer enn en rimelig greit gjennomført konsert.

thb-bilde05
Kulturhælja, Nedre Eiker Kommune/Mjøndalen

Det skulle ikke bety så mye, for dagen etter sto i Mjøndalens tegn. «Verkstedmester, Kulturhælja» sto det på min flotte button. Makan. Hentet, kjørt, fóret, dullet med. Hyra doblet. Vi fylte kulturetat-kontoret med skrot, og inn kom to skoleklasser som respekterte at de måtte legge vekk mobilene sine og stupe rett inn i lydenes verden. Jeg var litt ekstra spent, selv om jeg har jobba med barn før var det første gang jeg testa ut å lage «eyePads» istedet for akustiske laptops. Det vil si enkle treplater, uten mikrofoner, men som de la oppå min resonnansboks slik at alle kunne lytte og ta med seg minnet hjem, mer enn det fysiske instrumentet. Ingen barn klagde på det, de skapte noen utrolig fine instrumenter uansett. Gull av søppel. På ettermiddagen var det mer slack, arrangøren hadde henta inn venner og vi tilbrakte noen fine timer, med utveksling av små snurrige tanker. Jeg angret plutselig på at jeg hadde sagt nei til workshop også dagen etter…

thb-bilde06
Michelles flotte akustiske eyePad, Mjøndalen

Så var det tilbake til Oslo. Jeg har nok aldri sendt så mange like eposter og hatt så mye fram og tilbake angående et arrangement ever, det ante meg at det ville bli problematisk. På tross av disse evinnelige mailene fram og tilbake, kom telefonen allerede under frokosten. «Vi beklager så mye, men har annonsert workshoppen din nå, kan du komme nå, det sitter en haug av barn og venter på deg». Så i motsetning til hva jeg hadde i all kommunikasjon og i kontrakten, var det bare å hoppe i en taxi og gå rett på – to timer før tida. Flott oppmøte på Teknisk Museum, og takk for at teknikerne der hadde gjort jobben sin så alle barna hadde hver sin treplate klar. Aberet var selvsagt at jeg ikke fikk gjort min lille humoristiske introduksjon til hva som skulle skje, men barna og mammaer og pappaer satte igang som om alt var slik det skulle være, og jeg er ingen sutregutt. Det ble en fin formiddag, mange var der bare tilfeldig, det vil si tilbrakte en vanlig lørdag på dette fantastiske museet, noen kom pga av Only Connect, og noen var bare gamle kjente utenfor loopen som endelig kunne delta i mine viderverdigheter.

thb-bilde07
«Recuerdos» (Minner), akustisk laptop, 2013

Så fulgte en uke i Brugata, nærmest som en ferie, back to the roots, masse opptak, sessions, øvinger og annet som hører kulturnettverket Origami Republika til, en heelt annen verden. Kassettopptak av diverse konstellasjoner, med André Borgen, Espen Ursin, Bjørn Hatterud, Petter Flaten Eilertsen og Kai Kobi Mikalsen. Lo-fi, love it or leave it, men nok en viktig brikke i mitt eget spill. «Ja takk – begge deler», som Albert Einstein sa.

Så var det endelig dekket for en retur til Polen. Mange avskriver interessen for alt nytt i tidligere øst-europa som en sult på grunn av sensur, manglende informasjon og panisk ønske om deltagelse i vestens samtidshistorie. Jeg vil beskrive det (også med tanke på 20 års gjentatte oppdrag i disse landene) som genuin interesse. Men akkurat Polen hadde jeg ikke besøkt på over ti år. Det må legges til at jeg har solgt – både solo og som musiker i Origami Arktika, betraktelig flere eksemplarer av utgivelser der enn i Norge. Det er vel i det landet Origami-nettverket har flest fans. Platene våre har hatt rimelig god undergrunnsdistribusjon, solo-plata mi «Suave Siesta» solgte godt over 1000 eksemplarer, osv. Etter en vellykket tur med Origami Arktika i 2000, fulgte kamerat Benny Braaten opp med en Origami Galaktika-tur i 2001, men jeg ikke hadde vært der siden en «nachspiel»-tur med Ka/Kobi og Origami Olympika i 2002. Things had changed.

Alt annet var det samme, interesserte folk uansett bakgrunn, gode lydanlegg og en vanvitttig innsats fra arrangører for å få folk til å komme. Men maten… Mmmm… Men som før, ingen økonomi. Det er ikke polske frijazz-band som kjøper opp scenene i London og Berlin, for å si det slik. Denne uka kunne jeg ikke ha gjennomført uten støtte utenfra. Og jeg håper det var verd det. Etter å ha vært innom for å hilse på arrangør Krzysztof Gruszczyński (som også booka oss i 2000-2002) satte jeg kurs for Torún og samtidkunstsenteret der.

På toget: «A six year old english-speaking Bulgarian boy got a bit bored on the train, so I pulled my acoustic laptop out. He went totally into it, as I told him he had to softly touch each object in a certain sequence to break the password. That was one good last hour spent. He taught me how to flip one of the hairclips in a certain way and then stop it abruptly with a brush. A trick I will use in a few hours, playing the contemporary art center here. Joy!»

Flott by, flott samtidskunstsenter, god arrangør. Jeg fikk være meg selv igjen, og tuslet gatelangs for å plukke lokale «folkeinstrumenter», det vi si lydkilder for kveldens konsert. At arrangøren var den samme som booka norske The Jungle Medics der og i Otwoc i 1992 – der jeg var med som ekstra «hands» gjorde jo det hele mer personlig. Foran ca 40-50 – de vanlige 40-50, fikk jeg spilt en etter min mening litt over gjennomsnittet bra konsert.

Som vanlig hadde jeg også en liten introduksjon – som selvsagt var litt problematisk pga språkproblemer. Uansett, musikken taler sitt eget språk, og publikums kløing etter å ta på den akustiske laptoppen etter konserten trenger ikke språk. Som kuriosa, det ble en rar kort fin jam med de andre som spilte: Japanske Kazuhisa Uchihashi som i tillegg til sin speisa gitar også har noen nebb og tunger lagd av tre, perfekt håndverk som låter knall når han bruker en fiolinbue på dem, og Polens store improv-sønn Michal Gorzynski. Vi konkurrerte om å spille minst/lavest – og alle vant, det dødde bare ut, omvendt av all teori og kompetanse rundt dynamikk. Jeg spilte forøvrig min solokonsert akkompagnert av friskluftanlegget, noe jeg fortalte publikum at jeg så som en bonus, en flott drone – etter at de to andre hadde klagd på den.

thb-bilde08
Oppsett, Galeria El, Elblag

Så fulgte Elblag og Galeria El. Dette holder til en stor gammel kirke, en av de få bygningene som sto igjen etter andre verdenskrig. Midt i Elblags «nye gamleby» (ifølge arrangøren ble all den originale steinen benyttet til gjenoppbygningen av gamlebyene i Torún og Warszawa). Vel, konserten kom, og denne gangen ble fingrene mine filmet og vist på storskjerm bak meg, og etter konserten var mange ivrige fingre igang med å beføle laptoppen. Galeria El er absolutt av interesse ved en seinere anledning, de er også en del av et nettverk som kan hjelpe meg til nye presentasjoner.

thb-bilde09
Publikum, Galeria El, Elblag

Neste dag var det Warszawa, samme sted som i 2000, Samtidskunstmuseeet. Sønnen til en venninne hadde «hatt om Arne Nordheim og radiostudioet i Warszawa» på ungdomsskolen. Tidlig krøkes, osv. Det er jo ikke det at jeg vil at alle skal like vår «pling-plong», men at noen kjenner til den mangslungne historien er et pluss. Jeg har ikke blitt like overrasket siden en jypling-pønker i Mataró utenfor Barcelona sa at «Ja, Schwitters gjorde vel i kunsten det de fleste latinere gjør i hverdagen – alt på en gang». Min gamle kollega Benny Braaten fra Origami Galaktika kom også for å spille denne kvelden. Stedet er helt perfekt for det jeg gjør, med vennlig tone og veldig proffe ansatte. Rent symbolsk er det vel ikke overraskende at stedet er totalrenovert med norske støttepenger. Warszawa er jo så historisk at jeg ikke engang skal begynne på det her. Mobilen min ble liggende igjen på bussen, heldigvis er jeg en av dem som ikke har hele livet mitt på den, bare et par telefonnumre, så ingen krise.

Etter en fridag var det å sette kurs mot Poznan, en mer diskrét konsert på en fin liten kunstkafé. Samme arrangør som i Torún, og ca 15-20 oppmøtte. Men før jeg fant riktig sted ventet jeg på arrangøren på helt motsatt side av byen, lite visste jeg at det jeg trodde var navnet på klubben bare betyr kultursted, og googlemaps var ikke hjelpsom med å unngå misforståelsen. En hyggelig reisende familie som satt på samme kafé forsto at jeg ble mer og mer stressa, dette var jo den eneste dagen uten telefon, og kanskje den eneste på turen der jeg trengte den. De spurte seg rundt, googlet og fant ut hvor jeg skulle. Jeg hoppet i en taxi og kom frem til riktig klubb i tide.

thb-bilde10
Little Forest Festival II, Gdansk

Neste morgen var det tid for en liten spasertur rundt i gamlebyen, nydelig, og med knall kald yoghurt-suppe til frokost. Så bar det «hjem» til Gdansk, hvor jeg skulle spille min største konsert på denne turen. Midt i skogen, midt i byen ligger det en teaterscene med naturlig atrium og trebenker. Vi hadde vært og sett stedet i 2002, og falt pladask. I 2004 ble Forest Festival I arrangert, med Jarboe og Psychic TV. Denne gangen var det undertegnede, Origami Galaktika og H.N.A.S.’ ambiente synthist Christoph Heemann som skulle prøve å fylle den lille parken i skogen. Og det greide vi, med mer enn 300 oppmøtte, strandstoler, et veldig vakkert og enkelt lysoppsett og veldig profesjonell lyd (alt dette bare for oss?), ble det en formidabel suksess. Jeg spilte først, langt nedenfor og foran scenen mens det fremdeles var lyst, så folk kunne se hva jeg gjorde. Hadde et golden moment der jeg spilte med fuglene som svarte. Etterpå var publikum der i haugevis og nærmest spilte istykker boksen min.

thb-bilde11
Publikum, Little Forest Festival II, Gdansk

Neste dag bar det tilbake til Tyskland og en verdig avslutning på turneen. Jeg har i flere år vært invitert til «Avant Garde Schiphorst», men for første gang klaffet det tidsmessig. Denne festivalen, drevet av det «første industribandet» Faust som brukte sementblandere på scenen da jeg var i bleier, forespeiler seg å være «a taste of utopia». Det høres ut som hippie-heaven med alle sine fornektelser, men skulle vise seg å leve opp til nettopp det: Jeg har faktisk aldri vært på en festival der alt skule vise seg å fungere, i tillegg til å være en trygg havn for personlige uttrykk. Responsen på den akustiske laptoppen skulle vise seg å være resultat av iherdig forhåndspromotering. Aldri har så mange vært innom hjemmesiden på forhånd, etter min lille artist talk med følgende lille konsert har aldri så mange villet diskutere og kommentere boksene. «Blew my mind like the first hit of acid in the 60s» sa arrangøren som introduserte meg over anlegget. Etterpå inviterte jeg som vanlig publikum til å komme opp på scenen for å prøve. En ung mann satte kurs direkte og smalt til med en tre minutters perfekt solo, totalt fokusert. Resten av kvelden skulle for meg stå i den akustiske laptoppens navn, ihvertfall hva samtaler og respons angikk.

Søndag morgen; tidlig konsert/jam session over festivalradioen, som besto av en ca 40 bittesmå hifi-radioer spredd utover området. Nathan Sitters projsket var å mikse field-recording- og ambientplater med diverese musikere oppå. Diskrét og nydelig. «Electronic morning dew» ifølge en ny kompis. Jeg hadde allerede avtalt en duo med Olga Szymula og hennes flotte kassettmiksing og vokal. Andre blandet seg inn, vi kom og gikk. Jeg overlot boksen til en eller annen fyr og spaserte en tur ut på frokost-tunet for å lytte. En god miks. Men så var det å sette kurs hjem igjen. Interessant samtale med dama som kjørte meg til flyplassen, presset mest mulig ut av denne siste timen. Så var det å fly hjem, med dertil påhørende familieglede, men også en liten dasj av «hva skjer igjen til høsten?». Unstable media.

«Your concert at Schiphorst Avantgarde was my favourite of all days. I really love the idea of having a analogue computer, playing all in-build components and share the experience with all others. You made the lecture with a lot of humour and I smiled a lot about the link to the actual real PCs and laptops. Thank you for this great great performance!» – Thorsten Marc Soltau

———–

Høstens booking er igang; Baltikum, Danmark og Norge er igjen på plakaten. Englandstur er under planlegging. Utstilling på Mediatheque (musikkbiblioteket) i Brussel. Workshops, konserter, artist talks. Om det bare måtte bli like opplevelsesfylt som våren.

PS: Jeg støter jo alltid borti en del obskure steder og arrangører, men husk at alt jeg står for er SHAREWARE – NO PASSWORD NEEDED, så skulle du ønske å tape penger og vinne opplevelser er det vare å ta kontakt for en liste med kontakter: http://origami.teks.no/thb

Du kan til-og-med velge å like de akustiske laptoppene om du skulle være på facebook: http://www.facebook.com/acousticlaptops

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *